Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
20
å undre oss. Men så kom denne merkedagen din,
mor. Og nå stopper vi op, og nå ser vi det
plutselig: Hele livet ditt har vært som et bål. Varmen
fra det har vært vår; lyset fra det har vi levd i;
men hvad du selv har måttet gi til flammen, det
vet vi neigu ikke. Så når vi idag takker dig, mor,
så er kanskje den største gaven du gav oss, en
navnløs og ukjent ting for oss. Og hvis du reiser
dig op nå og sier: Adjø med dere, nå har jeg
dradd lasset lenge nok, nå er dere voksne folk, nå
vil jeg ut i verden og være oldfrue på et muntert
sted eller styre hus for en enkemann — hysj,
Minken — så skal vi ikke mukke — hold munn,
Line! Men da vilde det dra efter for flere enn
mig, at hun — at hun som gikk, var visst et
merkelig menneske.»
Karl-Vilhelm blev tykk i halsen. Lavt og kjøvd
la han til: «Og da var det slutt med søndag. Men
du går ikke, du blir, vi vet det så sikkert, at vi
snaut vet, at vi vet det. Og det er visst det vi
takker dig mest for likevel, mor; for i det ligger
alt det andre forvart. Din skål, mor.»
De måtte op alle sammen og bort til henne for å
støte glass mot hennes.
«Jeg vil ha kake, mo’mo.»
«Ja, du skal få kake, Tulla.»
Hanna Mowitz skar med fast hånd gjennem det
fine bakverket, løsnet det første stykket og la det
på barnets tallerken, delte det op i småbiter og
gav teskjeen til den lille. På plass igjen lo og
kjeglet de andre; Karl-Vilhelm kunde latt være
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
