Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
27
«Det er en snild mann, som er kommet reisende
langt borte fra for å hilse på mormor.»
«Hvorfor det da?»
Hanna løftet ungen op.
«For at mormor og han er så glad i hverandre,
Tulla.»
«Takk for det, Hanna.»
Da barnet var i lek igjen satte de sig ved siden
av hverandre i sofaen. Slektslikheten var stor, —
velvoksne var de begge, og det var noget firskårent
over de rette skuldrene, over de kraftige kjakene,
og pannens rummelighet og bredde. Begge hadde
også det grove, svakt bølgede hår, som gråner
tidlig, men ikke tynnes. Ellers var mannens skikkelse
tung og litt lut, mens Hanna Mowdtz enda hadde
noget ungdommelig tross i fyldigheten.
De snakket en stund om familien — han
forhørte sig om barna hennes; og hun spurte efter
hans. Han hadde mistet sin kone for nogen år
siden, de hadde møttes et par ganger siden det.
Hanna visste, det hadde vært et tungt slag for ham.
«Men det er godt så lenge du har Karen til å stelle
for dig og gutten, Anders».
«Men hvor lenge har jeg henne, Hanna? Det går
en fyr og lusker rundt veggene nå, agronomen på
landbruksskolen — en dag kommer vel Karen og
sier, hun vil gifte sig. Å nei, siden Anna gikk bort
er det bare utrygghet, du. Gutten er vanskelig; han
var mors gutt, han. Jeg ber Gud om
tålmodighet; men du vet, jeg har aldri hatt større av den
varen.»
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
