Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
32
Da hun tok de første akkordene kom barnet og
stilte sig like ved henne, med de små hendene mot
fanget hennes. På den andre siden stod Anders
Berger.
Hun prøvde tonen et par ganger, kremtet litt, så
sang hun lavt og rent, skjørt, med klang som av
bristet glass. Først folkevisen; så spilte hun Grieg’s
melodi til «Nu kommer høsten» helt igjennem før
hun sang ordene. Da hun kom til det siste verset
nynnet hun bare. Mannen stod og bøide sig frem
og leste teksten fra bladet:
Når alting mørkner er minnets blad
min sjel en frelsende planke,
er det enn visnet, det gjør dog glad —
det er min deiligste tanke.
Enda med hendene hvilende på tangentene smilte
hun — så op på ham og sa: «Dårlig vers, men pen
melodi, du. Og meningen kan vi være sammen
om, Anders.»
Da bøide han sig ennå litt og kysset henne.
Forvirret tok hun sig med hånden der lebene
hans hadde rørt henne, halvt på munnen, halvt
på kinnet.
Og hun vendte sig bort, vendte sig ned mot
barnet, som stod og lekte med urkjeden hennes.
Anders hadde kysset henne; og noget i hennes eget
blod svarte i vill og styrløs lengt . . .
Da sa den dype røsten bak henne:
«Husker du da vi satt i høisåten på Berger
sammen, Hanna?»
I samme nu mintes hun sin egen veiville drøm
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
