Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
46
Hanna Mowitz kjente at gråten kom. Hun lot
den. Og mens tårene fritt rant over kinnet, slapp
hun verden inn på sig, denne verden, hun til daglig
måtte rulle ned for, skulde hun greie sig.
Det var som menneskene løp forvillet omkring
mellem hverandre så langt tanken rakk. Noget
fryktelig var skjedd, alle forhold var skiplet, og det
hadde gått for sig ubønnhørlig som for en snikende
sott. — Ingen visste hvor den kom ifra — ingen
kunde si hvad utgangen vilde bli. En tett skodde
hadde senket sig over landene — en og ånnen røst
ropte derinne, et og annet ansikt skimtet frem —
men det fantes ikke sted, tanken kunde hvile, for
her var det trygt, her var det retning og ledelse.
Millioner og millioner drev på alle gater, stimlet
sammen på alle arbeidsplasser — unge og gamle,
kvinner og menn. Brødløse millioner . . . Folk
hadde penger i bankene; så var det ingen bank
mer, ingen spareskillinger mer —. Folk hadde
stilling; en dag blev stillingen sløifet —. Fabrikker
stanste; forretninger gikk overende; byer og
kommuner sluttet å betale. — Ladninger av gull reiste
fra land til land; korn blev kjørt på sjøen; melk
blev skyllet ut i rennestenen, men menneskene
sultet. Og de reiste sig mot hverandre, blinde av hat —
flokk mot flokk — revolverne kneppet, våbnene
hadde igjen sin tid. Menn skjøt kvinner og barn;
menn drepte menn. — «En tyveåring skyter sin
arbeidsløse bror og sig selv».
Hun var bare en kvinne. Hun hadde hatt
kvin-nelodd. For henne hadde livet vært lettfattelig; for
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
