Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
89
gjorde dig liten, du også. Det var røttene dine du
bad for. Nå ber jeg for mine, far. Hjelp mig litt —
Da var det som blev øinene deroppe dunklere,
milde . . . Det var vel hennes egne som skoddet til;
men hun hadde da stått foran ham før og sett
godheten briste ut i det strenge storbonde-opsynet hans,
så mangen en gang. Når det bar inn i alvor, var
det ham, som forstod.....
Moren holdt hodet litt bøid her på billedet; satt
halvt bortvendt her også, så ned. Men fanget
hennes, hvor hendene hvilte, var godt å gjemme sig i.
— Hanna Mowitz syntes hun kunde kjenne de fine
tynne hendene over nakken — «Gråt ut du
Hanne-mor, det letter». Men gråt lettet ikke — ikke henne
. . . Heller ligge der med sammenbitte tenner og
kjenne fingrene, som strøk og strøk en over hodet
— til stramheten i ansiktet løste sig og hun
kunde begynne å tenke igjen......Men morens
tårer hadde flytt rikelig. Sånn underlig stille,
lydløs gråt, ofte når de minst ventet den. Den
overvundnes ordløse klage hadde det vært; hun hadde
skjønt det siden.
Og ennå engang så hun op på portrettet av faren
i vadmelstrøien. Styrken var din; men lengslen var
hennes, far . . .
«Står du og ser på de gamle billedene, Hanna?
Ja, jeg fikk da satt igjennem at de skulde henge
her, hvor de får lys. Vesla beordret aftensmat til
seks klokken ti — hun hadde truffet Line og Knut
på kino, de kommer med op, de også. Og Lilli
naturligvis og to kavallerer. Det er godt, jeg har en
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
