Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
93
«Tror du det, Hanna?» med de blakke øinene
stirret hun fortenkt på søsteren.
«Husker du ikke hvor hun levnet til efter fars
død? De siste to årene?»
«Stakkars mor. Ja, jeg har alltid lignet henne,
Hanna, — du far og jeg mor. Så har vi kanskje
vært lidelsesfeller i det også, mor og jeg.»
Hanna så at tanken var søsteren til stor trøst.
Og Kristine som aldri hadde lignet andre enn sig
selv sa:
«Sarte naturer må vel alltid lide, Hanken. Blir jeg
enke vil jeg bo i Rom om vinteren sånn som
Emilie Lassen. Husker du, da du og Karl og vi
møttes på hotell Hassel? De små, gule rosene,
Hanna.»
Og de snakket en stund om utenlandsreisen og
falt til ro, før Hanna fikk kuften på sig og sa
farvel.
Avgjort var ingenting. Men Kristine vilde gjøre
hvad hun kunde. Og gi søsteren beskjed så snart
hun kunde . . . Mer hadde ikke Hanna ventet; bedre
kunde det jo ikke gått. Hvorfor kjentes det da så
tungt å flytte føttene op til trikkens holdeplass?
Diamantringen manglet fremdeles. —
Da hun hadde låst sig inn i entréen hjemme blev
hun stående og lytte. Hvad var det hun hørte? Det
tok et øieblikk før hun fattet det. Det var gråt . . .
Skriking!
Uten å ta av sig yttertøiet gikk hun raskt inn i
stuen. Dørene gjennem leiligheten var åpne. Med
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
