Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
104
gerklokken. Med et svakt knepp flyttet
sekundviseren sig fra strek til strek. Det gamle årstallet stod
sirlig prentet på urskiven med små muntre slyng
om siffrene. På den slanke kassen vinnet falmede
ranker sine blad og knopper, innunder den drev
pendelen sitt spill — dak, dak; dak, dak — lik et
bedrøvet hjerte slo den. Fem hundre kroner.
Kanskje seks. — Men — skal vi stå her og bli
sentimentale? Hun løftet hodet og smilte inn i skivens
runde ansikt. Å vite at en kan få en håndsrekning
av en gammel kjenning — det får vel et menneske
tåle å vite? Hvis det blir livet, som krever det for
eksempel. —
Ånnen uke i mai skulde Knut reise til Brandrud.
Det blev travle dager; strikkingen blev lagt bort,
Knut gravla de runde pinnene i morens sybord
med en lang plistring, og tok fatt på å såle sko
og støvler. Den kunsten hadde han og Karl-Vilhelm
lært på sløidskolen, mange penger hadde de spart
med skomakeriet sitt. Han, Line og moren satt i
spisestuen rundt det rummelige bordet utover
kveldene — somme tider hjalp Alv til også, plukket tråd
og tøitrevler op fra gulvet om ikke annet. Han var
svært fornøid med besøket hos hr. Schnerck, og
snakket så lenge om sjefens begeistring for den
schmukke dame med de små føtter, at Hanna til
slutt hadde hørt nok. Hun satt ved symaskinen
og førte blåtøiet til Knuts nye overalls under
nålen — midt imot henne stoppet Line strømper,
bøid over bekktråden arbeidet Knut flittig.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
