Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
129
Et øieblikk var det som vilde Hanna verge sig
mot betroelsen — som seilte en fare frem mellem
henne og dette lille pikeansiktet; — hun åpnet
lebene som for et hysj — lukket dem igjen —
famlet efter datterens hånd og sa:
c Ja, jeg er vel gammeldags og avlegs, Line —
men det er da noget Line, som er likedan i alle
tider — kjærlighet — og troskap — og renhet —
de kan da ikke bli gammeldags, Line?»
«Jeg vet ikke» — ungpiken dreide på hodet; sky
så hun mot gulvet, å, disse unevnelige ordene! —
«Vi opfatter det vel anderledes enn dere, mor, Mor»
— og igjen smilte hun — «kom hit hort, skal jeg
si dig noget.»
Efter den tynne, lange gullkjeden drog hun
Hanna med sig bort til sofaen.
«Nå skal jeg tilstå noget for dig —»
Med hånden innunder morens fortalte hun det.
I>en mannen, hun hadde vært ute med i kveld, hette
Otto Brun. Hun hadde kjent ham hele denne
Vinteren; de hadde vært sammen hver uke næsten.
I dag hadde hun lovet å gifte sig med ham.
Hanna visste ikke riktig selv, hvad hun hadde
ventet å få høre. Lines røst og de korte, nøkterne
setningene virket næsten som en
forretningsmed-delelse på henne — som hadde hun vært beredt på
å få vite at datteren vilde gå til filmen eller verre
steder . . . Otto Brun — hvad var det Kristine
hadde sagt om ham? Først efter et sekund eller
to nådde det henne helt, det Line sa.
«Vil du gifte dig Line?» brøt hun ut, og vendte
9 — Enken.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
