Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
163
langbordet på Brandrud. Og derfra var ikke veien
til Berger lang. —
Alene inne i kammerset bak kjøkkenet, med
vinduet på gløtt ut til det trange gårdsrummet,
som hadde andre minner å minne om, når luften
fra det strøk inn over sengen hennes, lå hun og
flyttet likevel både sinn og sanser dit, duft av
trær og grøde gjorde det lett å puste. En hadde
hun alltid med sig på de kjente veiene op gjennem
Storåsen eller langs elven, som med stryk og stille
kulper gjorde eiendommen på Berger til det, den
var: en hvilende bølge av grønn, skiftende frodighet
ned mot det rinnende vannet. Og med ham talte
hun, til mannen sa hun om dem alle sammen det*
som svev gjennem tankene — Du ser, det lager
sig for barnene, Karl, det retter sig og ordner sig,
om ikke på din og min vis, så på deres, Karl.
Knut skriver ikke, at han er lykkelig for at han
skal komme på høiskolen, men bokstavene hans
er lykkeligere, de svinger og kruller sig og gnidrer
ikke så sørgmodig avsted lenger. Og Karl-Vilhelm
er glad for Elsa — han sier det ikke med røst, men
øinene hans sier det, når han ser på henne, for
nå er hun bare en liten kvinne i armen hans.
Minken er begynt å lengte efter Tulla, efter «skatten
sin» — hun var vel for ung, da hun fikk henne,
men nå drar morslykken efter med henne, Karl.
Og Line har lagt på sig to kilo, og jamrer ikke for
det, men er blitt glad i svigerforeldrene sine og
kaller Otto for skipperen. Gode tegn alle steder, Karl.
Og du ser, hvordan Alv og jeg og Tulla rusler —
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
