Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
164
du ser, han lærer barnet å spille med en finger på
pianoet, og du hører jubelen hennes. Alltid har den
gutten hatt sånt lag med småunger, for han er en
unge selv, og det må vi ta med i regnskapet . . .
Timene gikk, søvnen kom sent og lettet på vingen
for minste lyd. Men det gjør ikke så meget når
den siste tanken er god og den første uten ank. —
Det hadde vært som å få en glad buskap inn i
huset å få barnene hjem. Minken og Line
kom næsten samtidig, i slutten av juli — Knut
fjorten dager senere. Fulle av oplevelser, alle tre,
brunet av sol og vær alle tre, — uterøster på dem
alle, utålmodige efter å fortelle hver på sin måte.
Da Minken stod i stuen, som hun kom fra fjellet, i
vindjakke og beksømstøvler, med strikkeluen langt
bak på det krøllete håret — skrek lille Hanna til i
slik fryd, at hele det vesle fjeset blev sprutrødt. Og
hang sig om halsen på moren og vilde ikke løs.
Minken gråt fulle tårer i latteren, «ungen min, Tulla
mi, å nei, så rund hun er blitt i kinnene, mams.»
Og Line kom, nett og nystrøken i rose-kjolen,
og var barn nok til å fare om halsen på moren, hun
også. «Jeg har hatt det så deilig, mor, eventyrlig.
Men du ser godt ut, mams! Å, jeg ønsket, jeg hadde
hatt dig med på badestranden vår, kan du tro,
ramsalt vann, mor, grønnt.»
’ Men den største forandringen var gått over Knut.
Han hadde vokset — ja, så tyve år, han var, så
hadde han strukket sig i høiden. Det var bare å
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
