Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
168
tet på regnet. Hanna Mowitz kjente, at øinene var
villig til tårer, de også — men hun brukte ikke
lommetørklædet til annet enn vifting, så lenge
hun så Knuts vinkehånd ut av kupévinduet. Og
hun hadde stort følge på stasjonen denne
eftermiddagen, alle de fire andre barna og Otto Brun.
Med en liten fort visk med lommetørklædet over
ansiktet sa hun:
«Han har gått og plistret i hele dag — nå reiser
han til de elskede maskinene sine da. —»
Heldig gikk det med utleien av gutteværelset
også. Hanna hadde satt inn et avertissement i et
par aviser — en del mennesker hadde vært oppe
og sett på det; de fleste anket over at det ikke
hadde egen utgang. Men så kom en handelsmann
fra Nord-Norge en dag; han hadde to sønner, som
skulde bo vintren i Oslo — han leide rummet
uten prutting fra midten av november — med full
kost. Så kunde de beholde værelsene som de stod
over Lines bryllup, «vi har lykken med oss, barn.»
En septemberkveld, moren og Alv var alene
hjemme, kom gutten frem med en bønn til henne.
Om han kunde få lov til å disponere leiligheten en
aften i næste uke?
«Disponere leiligheten — det var svært til
uttrykk?»
Litt rød i hodet forklarte han det. Han vilde
holde et lite selskap, et herrelag. Det var et par
folk, som hadde vist ham slik gjestfrihet —
fiolinisten Nordstrøm — men først og fremst Schnerck
selv, naturligvis.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
