Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
203
hendt, som hadde vekket henne; og det var
op-brudd i henne — som det var et evig opbrudd
mellem disse nakne veggene. Fremmed for hverandre,
lukket omkring sitt eget, med mål, som var bare
eieres, gled menneskene her forbi, travle og
ensomme — maur i tue, men uvitende om den
nærmeste. Sånn satt hun og så det — lenet mot
veggen og med halvlukkede øine.
Og i hennes egen ensomhet blev all ting så
tydelig — som hadde en stor frostnatt gått over det,
hentet alt, som gjemte, feid det bort, til det steg
frem avdekket og oprinnelig.
Hun tenkte på det, som nettop var skjedd.
Datteren hadde ikke forstått henne — som på hvert
sitt sprog, fra hver sin verden, hadde de snakket
til hverandre, Line og hun. Men var det første
gang? Var det første gang?
Som for en makt, hun ikke kunde stanse,
strømmet tankene frem i henne — besatt av klarsyn,
dirrende av erkjennelse visste hun ikke lenger av tid
og sted. Hvem var barnene? Hvem var hun selv?
Hadde hun et helt liv gått imot sitt eget for å finne
sig til rette som del av dem? Dekket over,
bortforklart, gjort vold på virkeligheten. — Og minket
sig ned også — ned i lavmål med barnas svakhet?
For de var svake!
Karl-Vilhelm. Det veke draget han hadde ved
munnen — skjult av den vesle barten nå. Det veke
draget i karakteren — gjemt bak flid og
påpasselighet . . . Lot sig dra inn i forhold, som tok
makten — hadde ikke mannskraft til å si fra. Elsa
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
