Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
204
hadde vilje — under den var han, under hennes
vilkår vilde hans føie sig — knurre mot livet, mot
«skjebnen», når han blev eldre, han som tusen
andre! Tukle med lengsler og drømmer, mens han
drev videre gjennem grå hverdager. Det blev
Karl-Vilhelms liv — det var han eslet til!
Og hvad var Minken annet enn et fnugg, vinden
bar med sig? Tilfellet hadde gjort henne til hustru
og tilfellet hadde gjort henne til mor. Tilfellet
gjorde henne kanskje en dag til en annen manns . . .
Forelsket i sig selv. Alltid med front mot sin egen
lille person — var pudret gått av nesen? Var lebene
blitt bleke? Aldri så med i en samtale, at ikke
speilet kom ut av vesken, midt i den — aldri så
tatt, at hun glemte sitt ytre. Der var tankene
hennes, der bodde de. Kan det bli menneske av sånt?
Line hadde sinn. Ja, Line hadde sinn . . . Inni
det fine lille hodet rådde viljen. Viljen til å tjene
livet? Å nei! Til å komme sig unda, til å sikre sig
mot det som var strengt, som var barskt og krevde
ofre! Hun hadde funnet midlet. Hun hadde funnet
en mann, som tok betingelsene. Han skulde skaffe
henne friheten — arbeidsro, reiser,
utviklingsmulighet. Det kostet så lite; det kostet bare å gi bort
det lille legemet. Kanskje var det ikke første gang
heller . . . «Du er så sentimental, mor». «Det var
ikke noget å fortelle til dig, mor». For de brukte ikke
samme sprog lenger; ordene var de samme, men
meningen var blitt en annen; og gjerningene,
gjerningene selv hadde skiftet verdi. Å gi sig til en mann
— himmel og avgrunn, lykke og ulykke lokket og
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
