Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
211
i det tynne ansiktet, med det lønske, dype blikket,
øinene alitid hadde nå. «Men jeg er like frisk, mor,
— Kalle sier, vi er motstandsdyktige mot smitte,
når vi går sånn.»
Ingenting å se på henne for den, som ikke visste.
Kristine Jensen blev heftig angrepet; hun lå med
høi feber, snakket om testamente og død, hadde
pleierske som stadig telefonerte og bad fru Mowitz
komme til sin syke søster.
Og en morgen følte Hanna sig uvel selv. Hodet
og lemmene verket; hun nevnte det ikke til nogen,
men holdt sig i hus, tok aspirin og la sig tidlig
på kvelden. Næste dag måtte hun gi over
morgenstellet til Line; hun kjente sig ussel; men hun
rus-let oppe, til Karl-Vilhelm ved middagstid så innom,
tok temperaturen hennes og forlangte, hun skulde
gå til sengs. Men så uvant var hun med å være
syk, at hun kom på gråten da sønnen næsten med
makt førte henne inn i det vesle sovekammerset.
Likevel kjente hun lise, da hun hadde gitt sig over
og lå mellem de glatte laknene i sengen sin: Line
knyttet det gamle randete strikketørklæet om
brystet hennes, Karl-Vilhelm kom med en kopp varm
havresuppe og satt hos henne til hun hadde tømt
den. ßarna var knapt ute av rummet før hun fait
i en døs.
Feberen varte et par dager. Hun var uten
tanker; men hjernen arbeidet på ånnen vis. Det var
som å være på reise — somme tider gjennem kjente
trakter, somme tider på fremmed sted, eller i rum
hun aldri hadde sett. Men hvor hun for, var det
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
