Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
213
hodet under springen, hun dreide på kranen i
kjøk-kenspringen, men den var låst. Lukk op, hører du,
lukk op, Alv!
I skrekk åpnet hun øinene; nogen hadde vært
herinne og satt en blomst på nattbordet . . .
Hun drømte om mannen — om foreldrene og om
Kristine. Alt hun så var så klart, i et lys sterkere
enn dagslyset. Men det var ikke naturlig lys, det
gjemte på noget vondt — noget skulde skje i det
— ulykker lurte i det. Når sønnen eller datteren
kom stiltrende på tå for å se til henne, bad hun
dem sitte litt.
«Men du blir bare urolig av å ha oss her, mor,»
sa Line.
Og det var sant; hun blev urolig av det også.
Når de satt der nede ved fotenden, kjente hun det
som nå vilde hun gjerne sove litt; nå kunde hun
lå hvile. Men da var det, som måtte hun uophørlig
lette på øielokkene for å se om de var her. Og når
Alv satt der, lut i ryggen, med de smale, lange
hendene dinglende mellem knærne, husket hun det
var noget, hun skulde snakke med ham om — og
her lå hun, og tiden gikk —
«Hent Line, hun må komme og hjelpe mig, jeg
vil stå op, Alv.»
«Du har feber ennå, mor. Du må ligge til
feberen er over, sier Kal.»
Feber og feber — hun hadde kjent folk som gikk
med feber i årevis. Utålmodig kastet hun med
hodet.
«Hent Line!»
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
