Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
222
en yngre, glattraket mann med hornbriller. Hanna
reiste sig og gjorde plass ved sengen.
«Doktor Hansen, mor. Hansen er spesialist
i brystsykdommer, så nå kan du føie dig trygg.»
«Jeg stoler godt nok på dig, jeg, Karl-Vilhelm.»
Hun vætet de tørre lebene og forsøkte smile. «Men
jeg er takknemlig for De vilde komme, doktor,
min sønn går her både natt og dag, han kan
trenge avløsning.»
Den fremmede hadde hilst på henne uten ord
— nå stod han med hendene i siden og så ned på
Alv. Og Hanna så samme vei — prøvde forestille
sig, hvordan Alvs utseende måtte virke på nye
øine. Gutten hadde sett op da de to kom inn —
nå lå han med senkede lokk — under de lange
vippene lyste så vidt øieeplet, det rørte sig hit og
dit uten feste. Kinnene var blitt så slappe på ham,
i flekkete, blårøde roser flammet feberen over den
skjære huden. Lebene stod halvåpne, kort og
skiplet kom pusten . . . Moren måtte snu sig vekk —
å nei, Alv så ikke rar ut . . .
«Du kan gå inn i stuen så lenge, mor — jeg
greier å holde ham alene.» —
Line var nede i byen for å hente medisin;
værelsene var tomme.
Og et lite hjem tar merke, når det er sykdom
i huset; en skuff blir åpnet og ikke skjøvet inn
igjen — et plagg blir glemt over en stolrygg.
Blomstene står tørre i vinduskarmen.
Hanna mer fornemmet enn så det der hun satt
som en fremmed og ventet i sin egen stue. Og
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
