Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
238
tenkte på den nå også. Men de tankene var
gam-melkjente, dem var hun fortrolig med. De skulde
ikke bry hjertet. Det var vel heller kaffen, som
hadde vært for sterk . . .
Det var ting, hun måtte sette på plass —
spørsmål hun måtte prøve på nytt. I samtalen med Alv
hadde hun mistet festet — den kom for brått,
guttens bekjennelse; hun var ikke beredt;
fortvilelsen hadde tatt samlingen fra henne. Men når
følelsen får bunnfelt sig, kommer forstanden.
Utenom den er det ikke fremkommelig . . .
Gutten hadde sagt, han ikke brydde sig om å
leve. Hun hadde tatt det som en viljesytring. Det
fikk hun vel slå litt av på. Han var svak nå, Alv
— nummen på sinnet efter feberen — tretthet gir
sig så mange utslag . . . Men én ting syntes hun
hun kunde beholde: han var ikke redd døden. Og
det var ingen liten visshet å ha.
For døden er ingens fiende. Og slave av døden
trenger intet menneske være. Hun husket vel den
tiden, de årene, da hun selv langsomt men sikrere
for hver stund fikk løst dødsangsten i sig.
Farens død, det sterke legemets trassige kamp mot
tilintetgjørelsen; morens lange sykeleie hadde gitt
henne den. Den førstes frykt for dom og helvete;
den andres skrekk for utslettelsen — for å miste
menneskelivet, det eneste — sammen hadde det
satt gru i henne og forvirret henne og bygd op et
mørkekammers i henne, der dødskamp og død og
grav alltid holdt til og minte sig, om himmelen var
aldri så blå.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
