Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
245
det kunde bli siste gang ... Nå var det tenkt. —
Og i det samme strømmet som en kraft igjennem
henne, hun fikk herredømmet. — Og da Alv la
hodet tilbake mot puten og sa med den slørete
røsten:
«Fortell da mor —»
— så svarte hun ja til en ånnen røst også, og
hun syntes hun hørte den best, enda den kom
lenger borte fra —
«Karl og jeg — far og jeg, Alv — vi snakket
ofte om gud og den kristne læren og alt det vi er
lært op til å tro. Vi kunde ikke godta det nogen
av oss, skulde vi bli ved å være ærlige mennesker,
syntes vi. Ikke som annet enn sagn og vakre
eventyr . . .»
Hun tidde litt; det kom for henne at hun for
bare nogen minutter siden hadde sittet her og
ønsket sig forherdet nok til å kunne fortelle ham det
eventyret . . . Hun, som hadde satt ære og lykke
i sin egen tro — den som til nu hadde stått prøven
— den hun en dag selv skulde dø i!
Den dype røsten hennes blev full og sterk da hun
fortsatte:
«Far fryktet hverken livet eller døden, det vet
du. Jeg tror hver celle i hjernen hans var fylt med
de problemene, arbeidet hans førte med sig; sinnet
hans var helt og sterkt — sånn som stålet er sterkt
— han hadde ikke tid til å gruble på et liv efter
dette — han lot det stå til — livet her kunde
trengt dobbelt op av de kreftene, han hadde — det
sa han ofte. Og han hadde et lite, rart ordtak:
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
