Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
261
blanke av tårer; den velklædde herres
sinnsbevegelse var både stor og ekte — Overvunnet åpnet
søster Karine døren inn til den lille, mørke entréen.
«Stuen er derinne,» sa hun. — «Vil De være så
vennlig å vente i stuen, til fru Mowitz kommer.»
«Jeg kjenner huset, jeg kjenner huset. Kan jeg
ikke følge Dem inn til ham?»
«Nei, det kan De ikke.»
Ldtt mangel på takknemlighet var dette;
pleier-skens øine blev strengere, hun bad ham være stille,
mens han med skjelvende fingre viklet papiret av
rosene sine. —
Hanna Mowitz lå på kne ved fotenden av Alvs
seng og gned benene hans — i lange varsomme
drag førte hun hendene fra hæl og vrist opover de
tynne leggene, det bøide hodet fulgte uvilkårlig
med i bevegelsen; da og da snudde hun litt på det
og så op mot gutten. Han hadde sine beste stunder
på denne tid av dagen — lå og smådøste; når han
våknet til og ønsket noget, brukte han fingersproget
for ikke å erte op hosten, pekte på stolen, hvor
drikken og appelsinene stod — eller nedover
seng-teppet — som for et øieblikk siden. Da skjønte hun
at han hadde uro i benene. Det var bare hun, som
på disse tegnene og små gryntene forstod hvad han
vilde; når hun satt inne i spisestuen til det
uundgåelige middagsmålet sammen med Line, hørte hun
gjennem den åpne døren, hvordan søster Karine
spurte opigjen og måtte ha grundig beskjed. Og så
fikk han naturligvis hoste . . . Ofte var det nok,
at han så på henne; uttrykket i de store øinene
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
