Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
267
Med et fort øiekast søkte datteren morens ansikt
— det var grimet — og strengt — og eldet . . .
Skremt tok hun blikket til sig — bøide så vidt
hodet til hilsen dithen, dén fremmede stod, og gled
ut av værelset.
Gottlieb Schnerck var blitt stående fremme på
gulvet — han hadde bukket for frøken Mowitz;
men de grå øinene hadde ikke uttrykk — hodet
sank fremover på ham, hendene hang tomme og
urørlige.
Hanna presset frem tre ord:
«De må gå.»
Først da syntes han å bli vår henne — det store
ansiktet dirret til, lavt og brutt sa han:
«Det var gruelig, det var gruelig.» Og plutselig
brøt han ut i skjelv diskant: «Men han er meget
syk, fru Mowitz!»
«Ja,» svarte hun tonløst.
«Tror De — tror De, Alv dør?» I det samme
dekket han øinene med den korte, ringprydde
hånden.
Hun så på ham — for siste gang tok hun inn
hver linje av denne forhatte skikkelsen. Bøid,
fryktaktig, med gjemt blikk stod han foran henne
— usling og ransmann — redd for å miste byttet
sitt!
Gottlieb Schnerck fikk ikke svar, og han førte
hånden op over pannen, drog pusten til sig så det
kom en liten lyd fra strupen og vendte øinene
mot henne. /
Da nikket hun.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
