Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
274
— det hun har gitt hver dag, hun har levd — det
er det, de vil drepe.
Time efter time lytter hun på alle lyd inne fra
guttens seng; uro skifter med stillhet der inne:
enda går og slår hjertet hans, enda er det syke
blodet herre . . .
Et nytt døgn gikk. Tilstanden var ennå den
samme, men Alvs krefter minket; det synte sig
på så mangt — i røst og rørsler, mest i utålmotet,
som brøt frem, når de måtte stelle ham; foran
hostetoktene smågråt han. Han var bare legeme
nå — alt, han sa, dreide sig om det, selv når han
ørsket i feberen var det tørsten, han klaget over,
eller verken i brystet. En aldri så svak lyd fikk
ham til å fare sammen og ynke sig. Og den evige
uroen fra sengen i det halvlyse rummet smittet
dem, som delte pleien mellem sig. Minken, som
hadde fått sitte hos ham eftermiddagstimene, brøt
sammen i gråt inne i stuen; Line som gikk og
dekket aftensbordet, hørte det — dirrende av
sinne sprang hun inn og rystet søsteren i
skuldren:
«Skrik ikke sånn, hører du! Du, som bare er her
for det snare! Gråter vi andre kanskje?» Og
dermed spratt tårene ut av hennes egne øine og hun
kastet sig ned og gjemte ansiktet i Minkens fang
og gråt sammen med henne.
Søster Karine kunde gå så stilt, hun vilde, i
døren — fru Mowitz kvapp til og hvisket: «Støi ikke
sånn da, menneske!» Og pleierskens vaktsomme
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
