Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 1. Tidligste erindringer
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
den vei jeg senere valgte å gå gjennem livet. Av alle
de tapre engelskmenn som i over fire hundre år fors
gjeves har forsøkt å erobre Nordvestpassasjen, er
ingen taprere enn Sir John Franklin. Hans beskris
velse av en hjemtur fra en av de mange ekspedisjos
ner begeistret mig mere enn noget jeg tidligere hadde
lest. Han fortalte hvorledes han og nogen kamerater
i over tre uker hadde kjempet mot storm og is, uten
annen proviant enn nogen få kjøttben de hadde fum
net i en forlatt indianerleir, og hvorledes de til slutt
før de rak tilbake til civilisasjonens ytterste forpost,
var nødt til å spise sine støvler for å oprettholde livet.
Merkelig nok så var det de lidelser Sir John forteller
om at han og hans menn måtte gjennemgå, som tils
talte mig mest i hans beretning. En merkelig trang
fikk mig til å ønske, at også jeg engang måtte få
gjennemgå det samme. Kanskje det var ungdoms
mens idealisme, som jo ofte tar veien mot martyriet,
som fikk mig til å se mig selv som en slags korsfarer
i arktisk forskning. Jeg vilde også lide for en sak —
ikke i en glødende ørken på vei mot Jerusalem —
men i det kolde nord på veien mot et større kjenns
skap til det hittil ukjente store øde.
I ethvert tilfelle fikk Sir Johns beskrivelse en avs
gjørende betydning for min fremtid. I all hemmelig*
het — for jeg hadde aldri turdet nevne det for min
mor, som jeg jo visste ikke vilde være enig — bes
stemte jeg at jeg vilde bli polarforsker.
Jeg gjorde mere enn det, jeg begynte straks å ars
beide på å gjøre mig skikket til et slikt liv. Vi hadde
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
