- Project Runeberg -  Nordostpassagen : Maudfærden langs Asiens kyst 1918-1920 : H.U. Sverdrups ophold blandt tsjuktsjerne : Godfred Hansens depotekspedition 1919-1920 /
122

(1921) [MARC] Author: Roald Amundsen
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Nordostpassagen

fast i hinanden og gir ikke slip, uten man haler en til hver kant. Slipper
man dem saa igjen, kan man være sikker paa, at de igjen ryker ret
sammen. Man maa holde dem i længere tid og kjøle dem av, før man lar
dem gaa. Jeg maa forresten tilstaa, at slagsmaalet mellem disse to
specielle damer har været opfriskende, — saa komisk har det været. «Svarta»
er nemlig saa rumskindet, at det altid ser ut, som «Mosse» holder paa at
hale skindet over hodet paa hende. Den høieste nydelse vi kan by vore
firføttede venner er at klø dem bakerst paa ryggen, hvor de selv ikke kan
komme til. Under denne manøvre staar de gjerne bommende stille og
til-kjendegir fra tid til anden sin tilfredshet ved et sagte grynt. Vi har en
merkelig hund, som bærer navnet «Bolinder». Mest utmerker den sig
ved sin fredelighet og omgjængelighet. Jeg har aldrig set den i
slagsmaal. Stor blev derfor min forbauselse, da jeg under den netop nævnte
operation opdager, at den istedenfor et velbehagelig grynt, begyndte at
kunrre og satte ret paa den kamerat, som stod den nærmest. Dette var
saa interessant, at jeg maatte gjenta forsøket. Den endelige facit var,
at jeg kunde stille «Bolinder» op, sikte den ind paa den hund, jeg ønsket
angrepet, og saa gi den et par klask paa baken. Som et lyn satte den
avsted og ret i synet paa den intet anende kamerat, likegyldig hvem det var,
stor eller liten. Det var en hel komedie at betragte den angrepne. Han
blev saa forbauset, at han satte avsted som en vind sikkert nok i den tro,
at «Bolinder» hin rolige var blit splitter gal.

Det er jo rimelig, at disse dyr slutter sig varmest til dem, som
passer og forer dem. Saaledes kan man se bikjeflokken hoppende og dansende,
saasnart Wisting og Hanssen viser sig. Men det hænder ogsaa, at de
slutter sig til enkelte av os uten synlig grund, — selv om man ikke gir
dem noget at spise. Da «Pan» kom ombord i Kristiania, sluttet den sig
øieblikkelig til Wisting og har altid betragtet ham som sin retmæssige
herre, hvem han hadde til opgave at forsvare. Paa reisen nordover langs
kysten kom Tessem en dag til at lægge sin haand paa Wistings skulder,
men det skulde han ikke ha gjort. Som et lyn satte «Pan» i brystet paa
ham og hadde vistnok vanskelig for at forstaa den dragt prygl, den fik i
belønning. Mine svorne venner er de to smaa Waigatschhunde «Lasse»
og «Svarta». De følger mig hvor jeg er. I vinter fulgte gjerne «Lasse»
mig ti’ og fra observatoriet, og da belønnet jeg den med at la den ligge
inde hos mig paa et renskind, mens jeg arbeidet. «Svarta» holdt sig mest
linda i den tid, da hun hadde det med at fryse paa benene. Senere da jeg
begyndte at arbeide i telt, følger hun mig derhen og ligger utenfor,
mens jeg observerer. Hvad hun da præsterer med hensyn til snorking

122

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 02:59:39 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/arnordostp/0150.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free