- Project Runeberg -  Nordostpassagen : Maudfærden langs Asiens kyst 1918-1920 : H.U. Sverdrups ophold blandt tsjuktsjerne : Godfred Hansens depotekspedition 1919-1920 /
362

(1921) [MARC] Author: Roald Amundsen
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Nordostpassagen



lige uhyggestemning, som en flink trommeslager kan fremkalde, men jeg
fik ikke se nogen av de kunster, tsjuktsjerne hadde beskrevet for mig,
og som maa være de rene fakirkunster. Om Neomesj fortalte en, at han
kunde blaase ut meterlange flammer. En anden, den unge Aigeæurgin,
som hadde gjort sig umulig som Ankjems svigersøn, hørte jeg meget om
av hans jevnaldrende. En hel del av dem fortalte, hvordan de hadde set
ham stikke kniven ind i brystet, mens han sang, vri den rundt og føre
den frem og tilbake inde i brystet. De hadde ogsaa set ham stikke et
spyd gjennem sig, saa spidsen stod ut gjennem ryggen, og saa fortsætte
at tromme, eller set ham spise en kniv, som var det et stykke kjøt, og
harke den op igjen. Dette var alt foregaat under forestillinger i teltet,
hvor der hersket et svakt halvlys. Der kan vel neppe være nogen tvil
om, at trommeslageren paa sæt og vis hypnotiserer sine tilhørere. Ved
hjælp av sin musik og sin sang hensætter han ikke bare sig selv, men
ogsaa dem i en slags ekstase, slik at de senere enstemmig bekræfter at
ha set ham utføre ting, som det at rote omkring i sit eget bryst med
en kniv.

Det var de unge som beundret Aigeæurgins kunster; de gamle var
nok skeptiske; en erklærte, at Aigeæurgin var flink til at synge, det var
det hele, og en anden, at nu hadde ikke tsjuktsjerne nogen stor
«ængæ-ægnelin», men da han var ung, da hadde de mange. Den gamle historie
om, at «dengang da jeg var pike, da var der piker til».

Buktalerkunsten er neppe ukjendt blandt de tsjuktsjiske
ængæægne-lin at dømme efter denne lille episode. En dag vi hadde besøk av
Tun-nelaigun, som er jevnaldrende med Gregory, holdt Kaankalj paa at rote
i sine poser. Hun støtte da blandt andet paa nogen stykker hvalbarder,
som hadde tilhørt hendes far, og som han hadde brugt som beslag
under meiene paa sin slæde ved kapkjøringer. Tunnelaigun bad om at faa
et stykke for at lage sig en trommestikke. «Er du nogen stor
ængæ-ægnelin?» spurte Gregory, «la mig høre, om din mave kan snakke». Nei
den kunde ikke. «Men min kan», sa Gregory, «hør bare». Gregorys mave
sa tydelig: Pip-pip. Men Tunnelaigun saa, at Gregory hadde den ene
haanden inde paa kroppen, og gav sig ikke før han hadde faat fat i den.
1 den holdt Gregory en liten Kautsjuk-kylling, jeg netop hadde git hans
mindste datter, og som sa «pip-pip, naar man trykket paa den.

Trommeslagningen og sangen spiller utvilsomt sin største rolle, naar
det gjælder helbredelse av syke. Saavidt jeg har forstaat, er det netop
under forsøk paa at drive en sygdom ut, at ængæægnelinen arbeider sig
op til den høieste ekstase og utfører sine mest utrolige fakirkunster. Jeg

362

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 02:59:39 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/arnordostp/0424.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free