Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
- 106 -
silkepapir da hun rørte ved det. Jeg forsøkte
å gå det av mig. Jeg løp i gatene, lå stille
hen blandt de syngende barna og holdt stand
og holdt stand og ventet og ventet på at det
måtte rase ut i mig. Det var aller første gang
jeg ikke skrev hjem om så sterk en oplevelse
som denne.
Så var det en dag i Wiener Wald. Vi satt
ved siden av hverandre. Solen lurte sig ned
til oss gjennem de grønne grenene som viftet
frem og tilbake i sommervinden.
«Der har De en solflekk på nesen.»
«Og du en på munnen din.»
De og du om hverandre. Det var to unger
som lekte sisten. Vi skjulte oss for hverandre,
og så var vi der igjen. To unger med ban«
kende hjerter som begge to ventet på å bli fan«
get inn. Jeg sprang op. I den siste tid hadde
jeg begynt å fortelle henne om våre stykker,
som hun ikke kjente. Jeg hadde fortalt, spilt
og agert, blandt annet «Gjengangere», fritt efter
Hansen i Berlin. Jeg begynte igjen. Hun slo
hendene sammen og ropte.
«Bjørn, De er jo skapt for teatret.»
«Jeg har min musikk,» sa jeg, avgjørende,
urokkelig trossig.
Hun strakte de sommerbrune armene ut mot
mig og lo og reiste sig.
«Det er jo deilig at De har den, tenk så
storartet, når De engang skal smelte teater og
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
