Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
- 108 -
Selvfølgelig begynte skogen å synge bak oss.
Det var å vente. Og sangen tok gjenklang
under de veldige kupler som skogen skapte
over den. De gikk inne i tykningen, vi så
dem ikke sangerne. Men det var bare deiligere
for oss som kunde sitte skjult i vår forelskede
giede og høre og føie våre hjerter banke bryst
mot bryst, som jeg så ofte hadde lest om. Nu
visste jeg det var sant.
«Stefani, jeg elsker dig. Jeg har alitid gjort
det. Du har ligget og ventet i mitt hjerte.»
Så kjørte vi hjem til Wien i omnibus, og
da ingen kjente oss, satt vi som det vi var:
to nyforelskede hånd i hånd. En gammel hyg»
gelig wiener nikket og smilte til oss, og vi nik»
ket og smilte lykkelige til ham igjen.
«Det hører til den riktige stemningen, Stefani,
at andre føler vår giede. Det er det obligate
fløitespill i vår oplevelse ikveld.»
Vi lot våre hender beholde sin lykke. I all
slags viliskap filtret de sig sammen inntil vi
stod foran hennes dør.
Jeg opgav ikke min musikk. Hun plaget mig
ikke med det. Men vi gikk på teatret sammen,
også i operaen, hun elsket musikk, men mest
så vi skuespill.
«Ditt tysk vil jeg forbedre,» sa hun.
I alle parker satt vi sammen på benker, og
der leste jeg høit på tysk med hviskende stemme.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
