Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Bilag til Barn og Ungdom, 4. hefte 1925
Omkring barnelovene av 1915.1)
Av
byråchef G. Wiesener.
For litt over ti år siden blev der vedtatt noen lover som vakte
den heftigste diskusjon, både i Stortinget og enda mere utenfor. Det
var de såkalte „Castbergske" barnelover, hvorav den viktigste var loven
om barn utenfor ekteskap. Jeg skal iaften tale „omkring" disse lover.
D. v. s.: Jeg kommer ikke til å gjøre rede for lovenes innhold; det
tør jeg forutsette er kjent, i det vesentlige da. Jeg skal tale „omkring"
i den forstand, at jeg først gir en översikt over rettstilstanden før disse
lover, og derpå søker å belyse, hvorledes de har virket.
Jeg begynner med lovgivningen om barn utenfor ekteskap og tar
utgångspunkt i Christian V’s Norske Lov av 1687. Den la
underhold-ningsplikten helt på moren og gav barnet arverett efter henne. — Faren
derimot gikk helt fri: overfor ham var der hverken tale om
under-holdningsplikt eller arverett.
Der har stått strid, om denne rettstilstand skyldtes hensynet til
ekteskapet eller om den var et utslag av den såkalte „mannfolkemoral".
Efter min opfatning var begge deler tilfelle. Det prinsipielle
utgångspunkt var visselig hensynet til ekteskapet. Det gjaldt å verne om
denne institusjon, ikke minst for kvinnenes og barnenes egen skyld.
Derfor — mente man — måtte kjønnsforbindelser utenfor ekteskap
bedømmes meget strengt, både i opinionen og lovgivningen.
Hadde man nu gjennemført hensynet til ekteskapet helt ut, skulde
det ha ført til, at man straffet utenekteskapelige kjønnsforbindelser og
drepte barnene. Samfundet tok den første konsekvens, men ikke den
ånnen. Der blev satt straff for „leiermål"; men drepe barnene, det
vek man dog tilbake for.
Barnet fikk altså lov til å leve, men da måtte man jo også
på-legge en eller ånnen å sørge for det. Og på dette punkt var det
"mannfolkemoralen" (eller „dobbeltmoralen") satte inn: all skam og
all byrde blev lagt på moren; faren gikk helt fri.
Der er vel ikke noen del av livet, hvor kvinnen mere trenger til
støtte, enn når hun opfyller sin naturlige bestemmelse — den å være
’) Foredrag holdt i Norsk Forening for Socialt Arbeide den 29. okt. 1925.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
