Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
— 3 —
kamp og preges helt av hensynet til barnet: alle barn må få en god
start i livet, intet barn skal lide for foreldrenes skyld.
Disse strømninger kom til gjennembrudd i 1909. Da fremsatte
Gunnar Knudsens venstreregjering — med Castberg som chef for
Justisdepartementet — en proposisjon som gav varsel om, at radikale
forandringer var forestående. Den vendte ikke alene farens ansikt
mot moren. Men den stillet også begge foreldre på like linje overfor
barnet. Den brot med det gamle syn, at farens ansvar skulde være
opgjort derved at han gav moren et pengebidrag. Den la et dypere
innhold i de utenekteskapelige kjønnsforbindelser og betonet overfor
begge foreldre det store ansvar ved å sette barn i verden. Likesom
morén hadde vært nødt til å kjennes ved sitt barn utenfor ekteskap,
således skulde også faren være forpliktet til å kjennes ved barnet,
biologisk, etisk, økonomisk og socialt.
Det ideale mål proposisjonen stillet sig, søkte den å nå ved
forskjellige midler:
For det første: farskapet skulde søkes konstatert for ethvert barn som
kom til verden utenfor ekteskap. Derfor skulde moren senest
4 uker efter fødselen være forpliktet til å opgi faren.
„ „ annet: det var ikke som før det mulige, men det virkelige
farskap som skulde søkes konstatert.
„ „ tredje: farens økonomiske bidragsplikt måtte utvides betydelig.
Og endelig skulde barnet ha navne- og arverett efter faren.
Proposisjonen brøt også ny vei i en ånnen henseende. Tidligere
hadde morén bare krav overfor faren; fikk hun ikke bidrag av ham,
hadde hun som andre trengende bare fattigkassen å ty til.
Proposisjonen derimot gav henne rettskrav også overfor det offentlige. Hvis
hun var i trang, skulde hun kunne kreve bidrag av kommunen i den
nærmeste tid omkring fødselen. En sådan rett skulde også tilkomme
de gifte kvinner som levet i samme forlatte stilling som de ugifte.
Proposisjonen kom ikke under behandling av Stortinget med det
første. I 1912 fremsatte høireregjeringen Bratlie med professor Stang
som chef for Justisdepartementet en proposisjon, som fulgte de
Cast-bergske linjer et godt stykke på vei. Også den utvidet farens
bidragsplikt og skjerpet tvangsinndrivelsen. Også den brøt med den eldre
rett deri, at den påla moren under straff å opgi hvem Faren var. Også
den gav moren rett til å kreve bidrag av det offentlige i trangstilfelle.
Men den tilia ikke barnet arve- og navnerett, og nøiet sig som følge
derav bare med å efterspore det mulige — ikke det virkelige — farskap.
Stortingets Justiskomité avgav sin innstilling i slutten av 1914.
Dens flertall tiltrådte i det vesentlige den Castbergske, mindretallet den
Stangske proposisjon. Dermed blusset den offentlige diskusjon op.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
