Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - Digte og sange - Kantate ved hundreårs-fæsten for „Norges Vel“ (29. December 1909)
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
DIGTE OG SANGE 175
bleksottig eng
og kortstubbet åker.
Uten glans og mot
trør skogen
opefter bærget,
som om nogen
kastet sejd på dens rot.
Intet i dens ly
kan den værge —
fra dyret til det hårfine fly.
Slunken kommer kua
ut fra båsen,
stanser ved sæterbua
og rauter op i det tomme.
Øverst i åsen,
på ytterste top,
bækkrer gjejta mot himlen op:
når skal dette være omme?
Stundom vækker tunge skyer
leven og snakken
bortover bakken.
Men himlen dem håner;
den sig fornyer
og blåner.
Gamlefar i stua
tapte længst trua
på almanakken,
og gamlemor ved grua
på gigten,
som var hennes tegn.
Den hadde længst spådd regn —
et mistak som ikke var likt den.
Regn, regn!
ropte skog og mark,
regn, regn!
alt levende fra Noæh ark.
Regn, regn!
Hele naturen
stod sturen:
en brud som forsmægtet,
en brud som brudgommen fornægtet.
Og så kom regnet —
ikke med torden og styrtende skrål,
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>