- Project Runeberg -  Samlede værker / Første bind /
352

(1910-1911) Author: Bjørnstjerne Bjørnson
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - Arne - Fjærde kapitel

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

352 ARNE

Om sommeren blev Kristian og han konfirmeret. Straks efter
satte hin igjænnem sin plan. Faren måtte la ham slippe avsted
for at bli sjømann; han forærte Arne sine bøker, lovte at skrive
ham flittig til — og rejste.

Nu stod Arne alene.

I denne tid fik han atter lyst til at skrive viser. Han lappet
ikke længer på gamle, han laget nye, og la i dem hvad som gjorde
ham mest ondt.

Men sinnet blev ham for tungt, og sorgen sprængte viserne for
ham. Han lå nu i lange søvnløse nætter, og gjorde det til
visshed hos sig selv at han ikke længer kunde holde det ut, men
vilde rejse langt bort, søke Kristian — og ikke sige et ord derom
til nogen. Han tænkte på moren, og hvad der skulde bli av henne,
— og han kunde næsten ikke se henne i ansigtet.

Da sat han en kvæll langt utover og læste. Når det blev ham
for tungt, var det bøkerne han tok til, og mærket ikke at de øket
giften. Faren var i bryllup, men væntedes hjæm den kvæll; moren
var træt og rædd ham, hadde derfor lagt sig. Arne for op ved
et tungt fall i gangen og skramlet av noget hårdt, som slog mot
døren. Det var faren som kom hjæm.

Arne fik døren op og så på ham. „Er det dig, kloke gutten;
kom og hjælp far din op!“ Han blev løftet og støttet inover mot
bænken. Arne tok felekassen, bar in efter og lukket døren. „Ja,
se på mig, du kloke gutten; jeg ser ikke vakker ut nu; det er
ikke længer han Nils skrædder. Det siger — jeg dig, at du — aldrig
skal drikke brænnevin; det er — djævelen, værden og vort eget

kjød–––han står de hoffærdige imot, de ydmyge gir han nåde.

–––-Å jøje, jøje mig! — Hvor langt det ret er kommet med

mig!“

Han sat en stund stille, så sang han gråtende:

Herre, du milde frælsermann,
hjælp du mig, hvis jeg hjælpes kan;
jeg ligger vel dypt i syndens skarn,
men er dog dit eget forløste barn!

„Herre, jeg er ikke værd, at du skal gange in under mit tak;
men sig ikkun et ord—“ Han kastet sig forover, gjæmte ansigtet
i sine hænder og gråt som i krampe. Længe lå han slik, og da
nævnte han ordlydende av Bibelen, som han vel hadde lært det
for over tyve år siden: „Men hun kom og tilbad ham og sa:
Herre, hjælp mig! — Men han svarte og sa: Det er ikke smukt at
ta børnenes brød og kaste det for de små hunde. — Men hun sa:

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 15:38:01 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/bjornson/1/0354.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free