- Project Runeberg -  Samlede værker / Første bind /
367

(1910-1911) Author: Bjørnstjerne Bjørnson
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - Arne - Ottende kapitel

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

ARNE 367

mørke skog drev op. Inne i skogen og langs vandet hadde
mennesket dradd sig vej likesom med en finger; ti en bugtende
sølvstripe slog sig alt jævnt igjænnem. Denne fulgte han med øjet
like til bent overfor der hvor han sat; da sluttet skogen; fjællet
gav litt mere rum, og straks lå der gård i gård. Det var ænnu
større hus æn de inne i bunden, rødmalte, med højere vinduer,
som brænte i solen. Der stod stort sollys på bakkerne; det minste
barn som lekte der, viste sig så tydelig; tindrende hvit sand lå
tør ved vandet, og på denne hoppet unger sammen med nogen
hunder. Men med én gang var det hele Solforlatt og tungt, husene
mørkerøde, engen sortgrøn, sanden gråhvit, barnene små klumper:
en tåkestump var steget op over fjællet og hadde tat solen. Han
gjæmte øjet nede i vandet; men der fant han igjæn altsammen.
Markerne lå og vugget, skogen trådte taus hen til, husene stod og
så ned, dørene var åpne, og barn gik ut og in. Eventyr og
barnlige ting kom farende til som små fisker efter agn, skar væk,
kom igjæn, lekte omkring, men nappet ikke.

— „Lad os sætte os her, til mor din kommer efter;
præste-fruen blir vel også engang færdig.“ — Arne skræmtes op; der
hadde sat sig nogen like bak ham. „Men jeg kunde ret få være
igjæn bare denne ene natten, sa en bønlig stemme igjænnem gråt;
den måtte tilhøre en ikke ganske voksen jænte. „Gråt nu ikke
mere; det er styggt at gråte fordi du skal hjæm til mor din.“
Det var en blid stemme, der gik langsomt og tilhørte en mann.
„Det er ikke derfor jeg gråter.“ — „Hvorfor er det du gråter
da?“ — „Fordi jeg ikke længer skal være sammen med Matilde.“

Så het præstens eneste datter, og mintes Arne, at en
bondejænte var opdraget sammen med henne. „Det kunde likevel ikke
vare evig, dette.“ — „Ja, men én dag til da, kjære!“ og hun
stortutet. „Best er det du føres hjæm nu; — kanske det alt
er for sent.“ — „For sent? hvorfor det? Har du hørt slikt?“

— „Du er bonde født, og bonde skal du bli; vi har ikke råd til
at holde nogen stasjomfru.“ — Jeg kunde da ændelig være bonde,
fordi jeg blev der.“ — „Det forstår du dig ikke på.“ — Jeg har
bestandig båret bondeklær.“ — „Det er ikke dem som gjør det.“

— Jeg har både spunnet, vævet og kokt.“ — „Det er ikke det
heller.“ — Jeg kan tale likesom du og mor.“ — „Ikke det
heller.“ — Ja, så vet jeg ret ikke hvad det er,“ sa jænten og lo.
„Det vil vise sig; — ellers er jeg rædd for, at tankerne dine
alt nu er blet for mange.“ — „Tanker, tanker! det siger du
bestandig; jeg har ingen tanker, jeg,“ hun gråt igjæn.“ „Å, du
er en vindkegle, er du!“ — „Det sa aldrig præsten.“ — „Nej,
men nu siger jeg det.“ — „Vindkegle? Har du hørt slikt? Jeg
vil ikke være nogen vindkegle, jeg.“ — „Hvad vil du være, du

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 15:38:01 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/bjornson/1/0369.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free