- Project Runeberg -  Samlede værker / Første bind /
377

(1910-1911) Author: Bjørnstjerne Bjørnson
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - Arne - Niende kapitel - Tiende kapitel

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has been proofread at least once. (diff) (history)
Denna sida har korrekturlästs minst en gång. (skillnad) (historik)


„Jeg hadde glædet mig så svært til at komme i nøtteskogen
idag, og derfor drømte jeg inat om, at jeg sat her på bakken.
Solen skinte, og jeg hadde hele fanget fullt av nøtter. Men så
var der kommet et lite ikorn med op imellem nøtterne, og det
sat paa huk i fanget og spiste dem op allesammen. — Var ikke
det en rar drøm?“

Og ænnu flere drømme blev ham fortalt; men så skulde han
sige hvilken var vakkrest. Han måtte få god betænkningstid, og
imidlertid drog gudfar med hele flokken nedover mot gården, og Arne
skulde komme efter. De hoppet nedover bakken, ordnet sig i række,
da de var kommet ned på sletten, og sang hjæmover mot huset.

Han sat der igjæn og hørte på sangen; solen fallt like på
flokken; det lyste i deres hvite skjorteærmer; snart tok den ene den
annen om livet; de danset bort over engen, og gudfar efter med
stokken, fordi de trødde ned håen. Arne tænkte ikke mere på
drømmene; han så snart ikke mere efter jænterne; tankerne la
sig ut over dalen som de fine soltråder, og han sat igjæn der på
bakken og spant. Før han visste av det, sat han i et tæt væv av
tungsinn; han længtes ut, og aldrig i værden som nu. Han tok fast
løfte av sig selv, at straks han kom hjæm, vilde han tale til moren,
det måtte gå som det vilde!

Hans tanker blev stærkere og drev in i visen: „Over de høje
fjælle“. Så snare hadde aldrig ordene været, ej heller hadde de
føjet sig så sikkert i lag; de var næsten som jænter, der sat rundt
på en haug. Han hadde et stykke papir hos sig, og han skrev
ned over sit knæ. Og da han hadde skrevet visen færdig, rejste
han sig som forløst, vilde ikke til folk, men tok skogvejen
hjæmover, skjønt han visste, at da måtte han ta natten med. Første
gang han på vejen satte sig ned at hvile, vilde han ta visen
op igjæn og synge den for sig selv ut over al bygd; men da hadde
han glæmt den igjæn, der han hadde gjort den.

— En av jænterne søkte efter ham på haugen, fant ikke ham,
men visen.

TIENDE KAPITEL



At tale til moren var ikke så let gjort som tænkt. Han talte
frempå om Kristian og de breve, som aldrig kom; men moren gik
fra ham, og det var hele dage efter, at han trodde hun var rød
i øjnene. Han hadde også et annet mærke på hvordan det stod til,
og det var at hun laget usædvanlig god mat.

Han skulde op i skogen og ta vedfang en dag; vejen gik
igjænnem skogen, og nætop der hvor han skulde hugge, plejde de at
gå og plukke tyttebær i høsttiden. Arne hadde sat øksen fra sig
for at ta trøjen av, og skulde just begynne, da to jænter kom

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 15:38:01 2023 (aronsson) (diff) (history) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/bjornson/1/0379.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free