- Project Runeberg -  Samlede værker / Første bind /
459

(1910-1911) Author: Bjørnstjerne Bjørnson
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - En glad gut - Tiende kapitel

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

EN GLAD GUT 459

længe, til hun fik gifte sig med en fark, og han drak dem
overænde begge to, og jeg måtte ta barnet og betale moroen; men,
dyre død, om det skal gå datterdatter min på samme måten,
nu ved du det! —Jeg skal sige dig, at så sant jeg er Ole
Nordistuen på Hejdegårdene, skal præsten før lyse til bryllups for
huldrefolket oppe i Nordalsskogen, æn han skal slippe slike navn
ned fra prækestolen som Marits og dit, din julebukk! — Skal du
kanske gå og skræmme skikkelige friere fra gården, du? Ja, prøv
på at komme, så skal du få slik en rejse nedover bakkerne, at
skoene skal stå bak efter dig som en røk. Din fliremikkel! Du
tror kanske, jeg ikke vet hvad du tænker på, både du og hun.
Jo, I tænker at gamle Ole Nordistuen skal vænde næsen i vejret
bortpå kirkegården, og så vil I trippe frem til alteret. Nej, nu
har jeg levd i 66 år, — og jeg skal bevise dig, jeg, gut, at jeg skal
leve, så I skal få bleksott av det, begge to! Jeg skal gi dig det
til, jeg, at du skal få lægge dig omkring husvæggene som nysne
og ænda ikke se hennes fotsåler, for jeg sender henne ut av
bygden, jeg sender henne dit hun er trygg, så kan du flakse om
her som en latterskrike og gifte dig med regn og nordenvind. Og
så taler jeg ikke mere til dig; men nu vet du, som far er, min
mening, og vil du hans vel, som det her gjæller, da må du få
ham til at bøje elven dit den kan løpe; over min ejendom er det
forbudt.“ — Han vændte sig med små forte skridt, idet han
løftet højre fot litt stærkere æn venstre og småskjændte for sig selv.
Der var fallt fullkommen alvor over de tilbakestående, et ondt
varsel hadde blandet sig i deres spøk og latter, og huset stod et
øjeblik tomt som efter en skræk. Moren som fra kjøkkendøren
hadde hørt alt, så bekymret på Øjvind, næsten til tårer, og hun
vilde ikke gjøre det tyngre for ham ved at sige et eneste ord.
Da de alle stilltiende var gåt in, satte faren sig ved vinduet og så
ut efter Ole med meget alvor over sit åsyn. Øjvinds øje hang
ved hans minste minespill; ti i hans første ord måtte jo næsten
de to unges fremtid ligge. Satte Tore sit nej sammen med Oles,
stod det næppe til at komme forbi. Tanken løp skræmt fra
hindring til hindring; han så et øjeblik bare fattigdom, motvilje,
misforståelse og krænket æresfølelse, og enhvær støtte han vilde ta
til, gled under tanken. Det forøket hans uro, at moren stod med
hånden på kjøkkendørsklinken, uviss om hun hadde mot til at
være inne og vænte opgjør, og at hun tilsist ganske tapte motet
og listet sig ut. Øjvind så ufravændt på faren som aldrig vilde
dra blikket in; sønnen turde heller ikke tale, ti den annen måtte
jo få tænke fullt ut. Men nætop i samme stund hadde sjælen
løpet sin angstens bane helt ut og tok holdning igjæn; „ingen uten
Gud kan dog til syvende og sist skille os,“ tænkte han ved sig

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 15:38:01 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/bjornson/1/0461.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free