- Project Runeberg -  Samlede værker / Første bind /
479

(1910-1911) Author: Bjørnstjerne Bjørnson
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - Småstykker - Trond - Ei faarleg friing

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has been proofread at least once. (diff) (history)
Denna sida har korrekturlästs minst en gång. (skillnad) (historik)

hun i den sorte kjole, og hun veg tilbake længer og længer. Da
så han i det samme højt oppe på spiret sitte den sorthårede
mann som hadde git ham felen. „Giv hit igjæn!“ ropte han, lo
og strakte armene, og spiret gik op og ned med ham, op og ned;
men gutten tok felen under den ene arm; „du får den ikke!“
ropte han, vændte sig og løp, ut fra folket, ut mellem husene, ut
over eng og mark, til han ikke kunde mere, og sank om.

Der lå han længe med ansigtet mot marken, og da han
ændelig vændte sig, hørte og så han blot Guds ændeløse himmel der
gik over ham med sit evige sus. Dette var ham så forfærdeligt,
at han måtte vænde sig mot marken igjæn. Da han atter løftet
hodet, fik han se felen som lå der for sig selv. „Din skyll er
det altsammen!“ ropte gutten, og løftet den for at knuse den, men
holdt inne og så på den. — „Vi har hat mangen en glad stund
sammen,“ sa han til sig selv og tidde. Men litt efter sa han:
„Strængene må over; ti de duger ikke.“ Og han trak en kniv og
skar. „Au!“ sa kvinten kort og sårt. Gutten skar. „Au!“ sa den
næste; men gutten skar. „Au!“ sa den tredje tungt, — og han
stod for den fjærde. En stor smærte grep ham; den fjærde
strængen, den han aldrig hadde turdet gi navn, den skar han ikke.
Nu var det også som han følte, det var dog ikke strængenes skyll
at han ikke kunde spille. Da kom moren gående langsomt opover
til ham, for at føre ham hjæm. Men en ænnu større frygt grep
ham, han holdt felen efter de overskårne strænger, rejste sig og
ropte nedover mot henne: „Nej, mor! hjæm igjæn vil jeg ikke,
før jeg kan spille hvad jeg har set idag.“

EI FAARLEG FRIING



(1856)

Dan tid, hon Aaslaug vard vaksi jenta, var dat ikkje stor frid at
finna paa Husaby. Dar bæde rivost og slogost dei gildaste gutar
i bygdi nott etter nott. Verst var dat laugardagsnotti; men daa
lagde han gamle Knut Husaby seg heldr aldri utan i skinnbroki
og sette ein bjørkastav fyre sengi. „ Hever eg fenget ei jenta, so
skall eg fulla verja henne,“ sagde Husabyen.

Tore Neset var bert husmannsgut, og enndaa var dat dei, som
sagde, at han kom oftast til gardmannsjenta paa Husaby. Gamle
Knut likade dat ikkje, sagde og, dat var ikkje sant, „fyre han
havde aldri sett han dar.“ Men folk smaalogo seg imillom og
meinte, at havde han leitat vei etter uppe i hybylet hjaa henne
Aaslaug i staden fyre at dragast med alle hine, som staakade
fram paa golvet, so havde han funnet han Tore.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 15:38:01 2023 (aronsson) (diff) (history) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/bjornson/1/0481.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free