- Project Runeberg -  Samlede værker / Første bind /
502

(1910-1911) Author: Bjørnstjerne Bjørnson
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - Småstykker - En livsgåde

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

502 SMÅSTYKKER

„Du får sige mig det før du går, for jeg kommer ellers ikke
efter.“ — „Botolf!“ ropte hun og vændte sig, men blev stående.
Han sa: „Jeg har lovet dig ikke at spørge, det er sant. Jeg skal
også holde det, hvis du heller vil det; men så slutter det her.a
— Nu brast hun i gråt og kom opover mot ham. Hennes lille
line figur, hennes små hænder, hennes bløte, lyse hår, som
tørklæet var glidd ned av, og så hennes øjne og munn, — det
blinket særskilt og samlet; solen stod like på, han sprang op:
„Ja, du vet det: når du ser slik på mig, så gir jeg efter. Men nu
vet også jeg, at så blir det bakefter bare værre. Kan du ikke
forstå det: om jeg hundre ganger lover dig ikke at ville kjænne
din fortid, jeg får ikke fred, jeg kan ikke holde det!“ Hans åsyn
viste også en lidelse som ikke var fra igår. „Botolf, det var jo
det du lovte mig, da du aldrig lot mig ha fred, du lovte mig at
la [det ligge, det som jeg aldrig, aldrig kunde sige dig. Du lovte
mig det højtidelig, du sa det var dig ganske det samme, det var
bare mig du vilde ha! — Botolf!“ og hun sat på knæ foran ham
i lynget, hun gråt, som var hun i vånde for sit liv, hun så på
ham, mens tåre på tåre talte videre, og hun var det vakkreste og
det ulykkeligste han i sit liv hadde set. — „Gud bevare mig,“ sa
han, rejste sig, men satte sig straks igjæn; „hvis du holdt så vidt
av mig, at du kunde ha tiltro til mig — hvor vi to kunde være
lykkelige!“ — „Æn hvis du kunde ha litt tiltro til mig!“ bad hun
og kom på knærne nærmere, og så tilføjde hun: „Holde av dig?
Hin nat da jeg kom op på dækket, vort skib hadde støtt mot dit,
du stod i vanterne og kommanderte, — jeg hadde aldrig set noget
så stærkt, jeg holdt straks av dig! Og da du bar mig over i
båten, mens skibene sank, — jeg følte lyst til livet igjæn, og det
trodde jeg at jeg aldrig mere skulde.“ Hun tidde og gråt, men
så la hun hænderne sammen på hans knæ; „Botolf!“ bad hun,
„vær stor! vær stor som den gang du tok mig uten nogen ting
med — bare mig! — Botolf!“ Næsten hårdt svarte han:
„Hvorfor frister du mig? Du vet jo jeg kan ikke! Det er sjælen vi
vil ha, det er ikke dette; — i de første dager går slikt, men ikke
siden.“ Hun drog sig tilbake og sa håbløst: „Å nej, et liv blir
aldrig helt igjæn; å Gud!“ og skar i at gråte. — „Giv du mig alt
dit liv og ikke blot et stykke derav, så skal det bli helt igjæn hos
mig!“ Han talte stærkt, som for at opmanne henne, hun svarte
ikke, men han så henne kjæmpe. „Vinn på dig selv, våg dig til!
Værre æn det nu er, kan det dog ikke bli.“ — „Du kan drive
mig til det yderste!“ bad hun; han misforstod henne og blev ved:
„Om det er den største forbrydelse, den skal jeg prøve at bære,
men dette kan jeg ikke bære!“ — „Nej, heller ikke jeg!“ ropte
hun nu og rejste sig. — „Jeg skal hjælpe dig!“ han rejste sig også,

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 15:38:01 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/bjornson/1/0504.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free