- Project Runeberg -  Samlede værker / Andet bind /
79

(1910-1911) Author: Bjørnstjerne Bjørnson
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - Niende kapitel - Tiende kapitel

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has been proofread at least once. (diff) (history)
Denna sida har korrekturlästs minst en gång. (skillnad) (historik)

da hun stod ved målet, at banke, så det næsten tok pusten. Men
da det kun blev værre, jo længer hun væntet, måtte hun altså
skynde sig — og la sig så med én gang helt ut over ruterne. Et
stort skrik svarte fra værelset. Signe hadde sittet i det ene sofa-
hjørne, stod i et nu midt på gulvet og skjøt med begge armer det
skræmmende syn ifra sig, villt, avskyende, og flygtet. Denne figur
på ruterne og i skin av månen, denne hensynsløse, motbydelige
djærvhed, ansigtet i måneomrissene, hisset, funkende — Petra fattet
selv i et nu, at hennes ulykkelige infall alene hadde injaget av-
sky, ja at hennes billede måske herefter vilde bli et bestandigt
skræmsel for Signe; hun tapte sansningen og fallt med et gjæn-
nemtrængende skrik. Folk i huset var stormet ut på Signes skrik,
men fant ingen, hørte nu et sådant skrik til, hele gården kom på
benene, man søkte, man ropte uten at finne, det var rent tilfældigt,
at provsten kom til at se ut igjænnem vinduet i Signes værelse
og fik se i måneskinnet Petra ligge nedtrykt mellem buskene. En
stor frygt grep dem alle, det kostet møje at få henne løs og op;
hun blev båret in i Signes værelse, da husholderskens var koldt,
hun blev klædd av og lagt i sengen, hvor man badet hennes
hænder og hals der var dygtig forrevet, mens andre gjorde det
hyggeligt, lyst, varmt. Da hun fullt var blet sig selv og så sig om,
bad hun om at få være alene.

Værelsets rolige hygge, det fine hvite hvormed vinduer, toilet-
bord, seng, stoler var pyntet, minte så sårt om Signe. Hun
husket hennes rene ælskelighed, hennes stille stemme der gik
så mælkehvit, hennes fine følelse for andres tanker, hennes bløte
velvilje. Alt dette hadde hun nu lukket sig ute fra; snart skulde
hun ut av værelset, som hun vel skulde ut av gården. Og hvor
skulde hun så hen? Tredje gang tages man ikke op av alfarvej,
og selv om det kunde ske, vilde hun ikke mere; ti det vilde kun
ænde på samme måte. Ingen mennesker kunde ha tillid til henne;
hvad nu æn grunnen var, så følte hun at det var så. Hun var jo
ikke kommet et stykke længer; hun vilde aldrig komme et stykke
længer; ti uten menneskers tillid gik det ikke. Hvor hun bad,
hvor hun gråt! Hun kastet og vred sig i sin sjæls bæven, til hun
armet sig ut og sovnet.

Straks blev i søvne alting snehvitt, litt efter litt tillike så højt;
hun hadde aldrig nogensinne set så højt og sådan lys tindren av
millioner stjærner.

TIENDE KAPITEL

Ænnu da hun vågnet, var hun deroppe; dagens tanker som
straks strømmet til, vilde efter, men toges til fange og bares av

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 15:38:35 2023 (aronsson) (diff) (history) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/bjornson/2/0079.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free