- Project Runeberg -  Samlede værker / Andet bind /
212

(1910-1911) Author: Bjørnstjerne Bjørnson
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - III

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

212 MAGNHILD

kom nærmere; øjnene var også en hummers, de stak. Dette hadde
hun aldrig set i dem før, hun sprang op. Han sat igjæn; hun så
sig ikke tilbake, men gav sig i færd med en annen del av hånd-
gjærningsgjænstandene, der hun stod. Hun forlot altså dog ikke
rummet; en stund efter gjorde han det.

Lærerinnen pyntet henne den næste dag; også fruen kom til-
stede, hun hadde glæde av det, sa hun. Magnhild lot alt gjøre
med sig uten at røre sig, uten et ords lyd og uten en tåre.

Likeså i stuen. Hun sat ubevægelig. Der var nu kommet noget
til som lignet tross. Nogen tjenere og husmænn sat og stod ved
kjøkkendøren, og i denne, som var på gløtt, så hun barnehoder.
Klokkeren istemte sangen, straks præsten kom ned.

Hun så ikke på sin brudgom. Præsten rørte ved de ømme
strænger; fruen gråt, også lærerinnen; men Magnhilds kulde kjølte
både ham og dem. Talen blev kort og almindelig. Bakefter tør
lykønskning og pinlig taushed. Selv sadelmakeren hadde tapt sit
smil. Det kom frælsende, at der skulde spises.

Ute i måltidet vilde præsten foreslå en skål og begynte: „Kjære
Magnhild! jeg håber du intet har imot os ...“ han kom ikke
længer; ti her brast Magnhild i en så voldsom gråt, at den efter-
hånden drog fruen, lærerinnen, ja selv præsten in med, og for en
stund stanste alt. Præsten kunde langt om længe alene lægge til:
„Tænk på os!“ Men her igjæn samme hjærteskjærende gråt, så
der ingen skål blev drukket. Hvad nu dette egentlig var, klaret
sig ikke for nogen av dem, uten måske for brudgommen; han
var stille.

Ved desserten kom en av pikerne in og hvisket nogen ord til
bruden. Det var Rønnaug som vilde sige henne farvel; hun hadde
væntet, like fra de gik til bords, og hun kunde ikke længer.
Magnhild gik ut. Rønnaug stod utenfor bislaget, meget forfrossen;
hun hadde ikke villet være i vejen inne, sa hun. Hun så på
brudens kjole og fant den over al måte fin; hun drog en vott av
sig og strøk på den med bakhånden. „Ja, han er nok rik,“ sa
hun; „men ikke om de hadde git mig en stakk av sølv, vilde jeg
. .. “ og hun føjde noget til som ikke her kan gjængives, og
hvorfor Magnhild med blussende åsyn tildelte henne en ordentlig
ørefik. Tørklæet bøtte den noget av; men den var særdeles vel ment.

Magnhild kom in igjæn og satte sig, dog ikke på sin plass hos
brudgommen, men på en stol ved vinduet; hun vilde ikke spise
mere, sa hun. Det nyttet ikke, at man bad henne i det minste at
være med, til de andre var færdige; hun kunde ikke, sa hun.

Opbruddet fulgte kort efter kaffen. En omstændighed kom
imellem, som dæmpet bevægelsen, av hvad art den æn kunde
bli. Det var at brudgommen, i hasten seende ut som et loddent

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 15:38:35 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/bjornson/2/0212.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free