- Project Runeberg -  Samlede værker / Andet bind /
219

(1910-1911) Author: Bjørnstjerne Bjørnson
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - V

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

MAGNHILD 219

ikke få øjnene tilbake. Da damen opdaget henne, nikket hun
over og smilte.

Magnhild forvirredes og drog sig bort.

I det samme kom et barn frem til damen, som bøjde sig ned
mot det og kysste det. Også barnet hadde lokker, men lyse;
åsynet var ikke morens, og dog morens; det var farven som vill-
ledte; ti barnet var lyst. Barnet krøp op på en stol og så ut.
Moren tok atter fat på flætværket, men så efter Magnhild; det
var et forunderligt blik. Magnhild tok sin hat på; hun skulde på
skolen; men hint blik gjorde at hun gik bakvejen ut, og kom en
time senere samme vej tilbake.

Han spilte; hun stod en stund i sin lille have og hørte på;
men hun måtte in for at se hvilken virkning dette spill gjorde på
den skjønne frue. Hun gik in i kjøkkenet og derfra i stuen, men
holdt sig skjult. Nej, der var ingen fremmed dame i vinduet på
den andre siden. Magnhild følte sig lettet og gik frem. Hun skulde
flytte et par blomster efter solen, hennes daglige arbejde. Hun
hadde nær sluppet blomsten ned på gaten; ti der stak den frem-
mede frue hodet in av det åpne vindu. „Bliv ikke bange!“ lo
hun med en så overtalende bøn om unskyllning, at det overgik
alt av blidhed og bøn som Magnhild nogensinne hadde hørt. „Jeg
må få komme in til Dem, ikke sant?“ Og føræn Magnhild tænkte
på at svare, var hun alt på vejen. I næste øjeblik stod hun høj,
fager foran henne. En ukjænt duft svømmet om henne, mens
hun gik derinne, snart talende om litografierne på væggen, snart
om dalen, fjællene eller folkets forhold. Røsten, duften, gangen,
øjnene, ja klædningens stof og smak, især dens dristige farve-
blanding, tok sanserne. Fra det øjeblik hun trådte in i stuen, ejde
hun den; lugtet hun til en blomst og gav en bemærkning om den,
var den blet blomst én gang til; det disse øjne så på, fik just så
meget værd som hun gav det.

Det gik ovenpå. Fruen stanste, Magnhild blev rød. Fruen smilte,
Magnhild skyndte sig: „Det er en logerende... som...“ „Jeg vet
det; han tok mot mig igåraftes på bryggen.“ Magnhild gjorde
store øjne. Fruen kom nærmere: „Min mann og han er to rigtig
gode venner.“ Hun vændte sig nynnende, hun så på slaguret i
kroken mellem sovekammervæggen og vinduet. „Er klokken her
alt så mange?“ Hun så på sit eget ur. „Vi skulde gå ut klok-
ken 11 idag. De må gå med, ikke sant? Vis os de smukkeste
steder i skogen bak kirken og opover fjællbakkerne!“ Magnhild
svarte straks ja. —

„Hør, vet De hvad? Jeg springer op til ham og siger at De
går med, og så går vi straks, straks!“ Hun gav hennes hånd et

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 15:38:35 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/bjornson/2/0219.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free