- Project Runeberg -  Samlede værker / Andet bind /
256

(1910-1911) Author: Bjørnstjerne Bjørnson
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - X

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

256 MAGNHILD

brevet sammen, uten selv at vite av det, mens en hæftig rødme
skyllet over hennes åsyn og hals. Begge de andre lot som de
intet hadde set; Rønnaug gav sig i færd med at skrive av
verset.

De kjørte hurtig videre, og under dette lot de Magnhild være.
Men dennes forlegenhed tiltok i så høj grad, at det pinte henne
selv at sitte i vogn med de andre. Hun bad ydmygelig om at
måtte få stige ut og gå et stykke. Rønnaug smilte, og bad kusken
holde; — her var en slette hvor hæstene kunde hvile så længe.
Da de rejsende var steget ut, tok hun Magnhild og førte henne
et par skridt mot skogholtet bak dem: „Så — gå nu derin og
læs dit brev!“

Da Magnhild stod i skogen, stanste hun. Hennes bevægelse
tvang henne dertil. Hun spejdet, som frygtet hun selv her folks
nærværelse. Solen spilte hist og her på de fallne gule nåler, de
fallne råtne stammer, på den dypgrønne mose over stenene og på
lynget i åpningerne. Der var aldeles stillt; borte fra den sollyse
skogkant nådde et enkelt fuglekvidder og barnets lallen og Røn-
naugs latter. Det klang så klart imellem stammerne.

Magnhild våget atter at ta brevet frem; hun viklet det ut. Det
hadde fåt falske folder. Hun la det åpent foran sig og så i det,
som en ældre kvinne ser utover et kistegjæmt klæde fra brude-
færden. En enkelt gjænnem grenene fallende stråle lekte på det,
urolig, snart rund, snart avlang. Hun så i dens lysende ring et
ord, to ord tydeligere æn de andre: „store håb — og veg“ stod
der; — „store håb — og veg;“ hun læste det og skalv. Ak, ak,
ak! Op igjæn og op igjæn læste hun det, og blev så rik på for-
væntning, på frygt, på minner av salighed og kamp ..... hun

kunde ikke sitte, hun rejste sig, men for atter at sætte sig og
prøve. En lang, lys latter fra Rønnaug kom skytende in som en
stav hun grep til støtte. Hun fik mot, av hennes mot, og så hist
og her i brevet, ikke for at læse, men for at gjætte, om hun
turde. Men hun var selv for oprevet til at kunne lægge brutte
sætninger sammen til mening, og førtes uten at vite det in i den
sammenhængende læsning. Hun fattet ikke alt hun læste. Men
det var dog et samkvem; det var som et håndtryks berøring. Det
summet noget om henne av musik, hans musik; hun var i hans
omgang igjæn, den duft, det blik, den unselige taushed, hvori hun
hos ham hadde levd jordens højeste fryd. Diamanten skar lys-
ringer over pianoet, hans fine hånd lekte „blomster i enge“. Full-
stændig hos ham gav hun sig i henførelse til at læse annen gang,
fattet mere, stanste, jublet uten ord, læste, mens tårerne trillet.
Hun stanste uten at vite det, bare fordi hun ikke så, begynte på
igjæn uten at mærke det, avbrøt, gråt ut, læste, ændte for at be-

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 15:38:35 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/bjornson/2/0256.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free