- Project Runeberg -  Samlede værker / Andet bind /
306

(1910-1911) Author: Bjørnstjerne Bjørnson
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - VII

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

306 støv

Å, for et ansvar han nu følte av at ha latt henne leve et vekt
og farligt fantasiliv; bære husbyrderne og barneopdragelsen, men
ikke få samfund i ånd og vilje; halvt av hensynsfullhed, halvt av
makelighed at ha sat henne efter, hvor han tok henne; moret sig
med henne, når det fallt ham in, men ikke søkt arbejde sammen
med henne; — det var dette han brødes med uten trøst, uten til-
givelse, for dette var det hun var død av.

En nat han drev omkring derute under en stjærneklar himmel,
kom de første svalende tanker. Vilde hun nogensinne ha forlatt
sine barnlige forestillinger for at følge hans? Vilde ikke et forsøk
på at rygge dem bare ha gjort henne ulykkelig? Ganske skilt
dem? Dette hadde han dog altid trodd, og til syvende og sist
var det også dette som hadde bestemt ham til at leve sit liv,
mens hun levde sit.

Det var utroligt at høre ham således i det ene øjeblik med
skarpsindighed søke op alt som kunde øke hans ansvar, og i det
næste slå sig til ro med at det hadde visst ikke nyttet at retlede
henne; det hadde kanske ændog skadet.

Senere sa han ved lejlighed, at hans skyll mot henne og mot
barnene flyttet for en del bort fra dette og la sig på andre ting
som var mange og smærtelige nok, men ikke som hine.

Hvad dette var, fortalte han ikke; men han så ti år ældre ut.

Doktoren søkte ham et par dager efter at hun var død; han
hadde trang til at sige, at når han intet hadde yttret om det far-
lige i fruens tilstand, så var det fordi han hadde været trygg på
at hun skulde bære igjænnem. Men hin formiddag måtte noget
være hændt.

Doktoren føjde så til at gutterne var over al fare; den ældste
hadde altid været det.

Atlung hadde ænnu ikke et øjeblik skilt moren og gutterne.
Under deres sygdom følte han med henne at de måtte leve; i de
siste døgn, at de skulde følge henne i døden. Moren uten dem
kunde han ikke tænke.

Og nu da han måtte skille dem, var den første følelse — ikke
glæde; nej, forfærdelse over at også heri skulde den kjære ha
skuffet sig! Det var som hun levde og kunde se det, at alt var
fejltagelse, og at denne siste fejltagelse unødig hadde dræpt
henne. —

De to sortklædde gutter var de første vi møtte på gården. De
så bleke og forskræmte ut. De kom ikke imot os, og farens
kjærtegn gav de ikke tilbake.

I gangen møtte Stina os. Jeg uttrykte for henne min oprigtige
deltagelse. Hun svarte stille at Guds veje var uransakelige. Alene
han visste hvad som var til vort beste,

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 15:38:35 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/bjornson/2/0306.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free