- Project Runeberg -  Samlede værker / Andet bind /
309

(1910-1911) Author: Bjørnstjerne Bjørnson
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida -
Et styggt barndomsminne

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has been proofread at least once. (diff) (history)
Denna sida har korrekturlästs minst en gång. (skillnad) (historik)


Men efterhånden ordnet jo også mordet sig in blant alt det
andre; dette utrettet nysgjærrigheden og sladderen; de løftet det,
de vændte det, de synte det og gned det så længe, til det bare
blev det nyeste nyt. Snart kjænte vi forholdet mellem den myrdede
og morderen in i det minste; vi visste hvem det var hans
mor vilde Per skulde gifte sig med; vi kunde Hagbøfolket ut og
in, og deres slægt langt bakover.

Dengang dommeren kom til præstegården for at opta det første
forhør, var mordet alene et uuttømmeligt samtaleæmne; men næste
morgen, da lensmannen og et par mann til kom med morderen,
så toges jeg av en ny følelse jeg ikke før hadde tænkt mig —
den aller største medlidenhed. En ung, vakker gut, godt voksen,
finlemmet og heller liten, med mørkt, ikke stærkt hår, med
tiltalende øjne, som nu var sky, med klar røst og over sit væsen
et visst tække, næsten dannelse, en sammenhæng med livet og
ikke med døden, med glæden, ja munterheden ... jeg fik så ondt
av ham, at jeg kan ikke sige det. Både lensmannen og de andre
talte godt til ham, så de måtte ha samme følelse. Alene den lille,
iltre skriver kom ut med endel svære ord, men som han med
huen i hånd ikke gav svar til. Han gik der frem og tilbake på
gården i skjorteærmerne — dagen var meget varm, — med en flat
klædeshue over sit kortklipte hår og hænderne i bukselommen
eller i litt uroligt arbejde med nogen strå. Gårdshunden hadde fåt
selskap, og disses lek og hønsene og os barn fulgte han med
øjnene, som længtes han til samfund med os. Jæntens ord:
„Men gjør ham ikke noget vondt!“ blev der aldrig ænde på, hvor
han gik, stod eller satte sig. Jeg visste han måtte halshugges, og
jeg, som trodde det skulde ske meget snart, fylltes av rædsel ved
at tænke mig ham gå og sige sig selv: om en måned skal jeg
dø, og siden om en uke, så igjæn om en dag, en time ... det
kunde da ikke være til at holde ut. Jeg gled bakenom ham for
at se nakken, han la just hånden op, en liten brun hånd, og
jeg blev ikke siden kvitt at fingrene kanske kom imellem, når
øksen fallt.

Han og vakten blev bedt in for at spise. Jeg måtte se om
han virkelig kunde det. Jo, han både spiste og pratet akkurat
som de andre, og så længe tapte også jeg rædselen. Men ikke
før var jeg utenfor og alene, så satte jeg tankekraften på det og
syntes det var svært at hendes ord: „Men I må ikke gjøre ham
noget vondt for det!“ skulde så rent overhøres. Jeg måtte in og
sige det til far, syntes jeg; men han, langsom og alvorlig, og
skriveren, liten og væver, gik op og ned på gulvet i samtale —
højt, højt oppe over min hjærteangst. Jeg smatt ut igjæn og
nærmet mig trøjen hans, og den strøk jeg på.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 15:38:35 2023 (aronsson) (diff) (history) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/bjornson/2/0309.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free