- Project Runeberg -  Samlede værker / Andet bind /
398

(1910-1911) Author: Bjørnstjerne Bjørnson
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - III

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

398 ABSALONS HÅR

En av Nordens mærkeligste kvinner, som også hadde disse to
sider, og gjorde det største av begge, Johanne Luise Heiberg, så
Helene nætop som hun var blet voksen. Fruen kunde ikke slippe
henne, øjne og øren fulgte henne. Kjænte den gamle — det var
i hennes siste leveår — noget av sin ungdom i henne? Også
utvortes hadde de likhed. Helene mørk, som fru Heiberg engang
var, hadde samme højde, samme figur, dog stærkere, hadde stor
munn, store grå øjne som hun selv; det skjælmske kunde skyte
op også i dem. Men den nærmeste likhed lå i væsenet, lå i ut-
trykket, som fru Heiberg hadde det, når hun var rolig og alvorlig
i det moderlige; ti dette var hovedstammen i hennes natur. „For
en sund pike!“ sa hun og lot henne gjænnem en annen komme,
og drog henne in til sig og kysste henne på pannen.

De to barndomskammerater var gåt inover åsen mot den andre
siden; han skulde absolut se „Gjejtemyren“.

Men da han kom derhen, kjænte han den ikke igjæn; den var
jo frodig skog! ,Ja, det er gamle Helgesen som har æren for
det,“ sa hun og strålte. Han så at en kunstig opdæmning hadde
gjort denne store flaten til myr, og den tok han hul på. Jeg var
bare barnet dengang, men jeg var med. Jeg fik et stykke jord at
sætte kålrabi i nede ved elven, og det stykke passet jeg hele
sommeren. Siden fik jeg andre stykker. For intægten av det tok
vi vejter heroppe; fjærde året kjøpte vi planter. Ja, det vil sige,
han lot som jeg betalte det altsammen med mit arbejde; han var
en stor skøjer.“

— Da Rafael kom hjæm, sat hans mor og spiste; hun hadde
inrettet sig som var hun alene — et sikkert tegn på at da følte
hun sig krænket. Det nyttet ham ikke hvad han fant på, for at
gjøre det godt igjæn, hun svarte ikke, og forlot snart bordet.

Nu følte han det selv hvor det hadde ståt dejligt for hans mor
at kunne gå med ham rundt på opdagelse og gjænkjænnelse i det
nye Hellebærgene. Igåraftes i farens rum var de som uadskille-
lige for livet ... og allerede tidlig næste morgen var han på fart
med en annen!

I kvæll var intet at gjøre ved det, det visste han; men næste
morgen bad han henne så inderlig om hun dog ikke idag vilde
gå med dem, så skulde de vise henne hvad han så igår. Hun
rystet på hodet, og gav sig til at læse i sin bok. Dag efter dag
gjorde han henne samme tilbud, men med samme følge. Disse
tilbud, mente hun, var tvungne.

Og det var de i én henseende. Han vilde inderlig gjærne for-
sone henne, inderlig gjærne vise henne rundt; ti han følte sig
skyldig, skjønt han syntes det kunde forståes. Men at hun ved

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 15:38:35 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/bjornson/2/0398.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free