- Project Runeberg -  Samlede værker / Tredje bind /
37

(1910-1911) Author: Bjørnstjerne Bjørnson
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - Det flager i byen og på havnen - II. John Kurt - IV. Sejler i sigte

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

DET FLAGER I BYEN OG PÅ HAVNEN 37

Hun sat der i næsten to timer og hørte på. Hun forsømte
tiden for sin kvællsmat, tiden for sit aftenkursus. Han vilde ikke
slippe henne. En jænte åpnet døren fra den indre gang for at
spørge om hun skulde dække; men hun blev vist ut.

Da Tomasine gik hjæm gjænnem alléen, hvor vejbanen var op-
revet av regnbækkene, og de gamle trær stod og suste i en storm,
kjænte hun det som hun kom fra et mausoleum; deri hadde hun
møtt en eneste levende mann, som gik om og synte sine døde.
Hun hadde ikke den fjærneste trang til at gå derin, hun også.
Hun vændte sig og så på den overkalkede, smussige store byg-
ning med de små vinduer. Hun sa ganske højt: „nej!“

Næste morgen hun kom in i stuen, var den vanlige buket fra
John Kurt ikke kommet. Det gav et stik i henne; hun visste
ikke hvorfor; for det var jo dog så hun vilde ha det? Var det
ikke så? Hun skulde just til at utrede det for sig selv, da
hennes far kom in fra sin morgentur, meget blek. Han fortalte
at gamle Kurt var død inat. De hadde funnet ham imorges livløs
i hans stol foran bordet.

Straks efter kom John Kurt. Han sa intet; men kastet sig ned
og gråt. Han gråt således at både hun og hennes far blev rædde.
— Og de selvanklager som fulgte!

Han kom igjæn hvær dag og lettet sit hjærte for dem, og det
var hvær gang med gripende styrke. Ellers gik han ingensteds,
og talte med ingen annen. Bare med dem og med sine folk. Ved
nat og dag arbejdet han og de; for de bygde et blomstertempel
på husets store trap; derfra skulde den gamle bæres ut. Dette
blomstertempel blev ualmindelig vakkert. Der gik ord av det, og
kvællen før begravelsen kom folk op for at se det; Tomasine med
sin far kom også. Den avdødes ven, provst Green, blev snart
synlig i alléen, og bak ham halve „bærget“, barn og voksne, for
at se og takke og sige farvel; de hadde været inom efter præsten.
Gamle Green gik op på trappen og talte over blomsterælskeren,
som fra vor vår gik in i den evige. En almen bevægelse brøt
ut; sønnen måtte gå.

Dagen efter søkte han in til Rendalens fra begravelsen. Men
han fant ikke Tomasine hjæmme. Herover blev han så skuffet,
så hjærtelig bedrøvet, at han længe stod stum, og ændelig lot
falle at han hadde da ingen; nej, ikke en eneste én! Han vilde
inderlig ønske han kunde graves ned med det samme, han også.
Han var jo til plage selv for dem han holdt av; han skjønte det
nok. Og han gik sin vej. Dette rørte gamle Mariane, som var
den der fik det. Og da Tomasine ændelig kom hjæm, fortalte
den gamle det slik at det også rørte Tomasine. Saken var at
Tomasine hadde ikke villet være hjæmme; hun hadde frygtet ham.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 15:39:06 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/bjornson/3/0037.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free