Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - Det flager i byen og på havnen - V. Jaget - I. Er hun barn? Er hun kvinne?
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
De trykte sig sammen i taus fortrolighed; sorg, medfølelse,
skam, tilgivelse smæltet sammen. Den lange fattige pike, fra
hvem de hadde narret hennes dyre hemmelighed, trøstedes til-
sist av så grænseløs anger, så hel forståelse, så inderlig, inderlig
hengivenhed.
Samme dag hørte Tora og Tinka hvad Nora hadde gjort; de
vilde gjøre det samme; men hun forbød det; den ulykkelige måtte
for ingen pris ane, at der var mere æn én som visste hennes
hemmelighed.
Karen Lote blev syk. Rendalen måtte ta hennes fag og gi noget
av sine til miss Hall.
Alle tre følte at Karen Lote måtte ingen engang nærme sig.
Hvorledes kunde de nogensinne ha fallt på noget så avskyeligt
som det de hadde fåt i stand? Og det midt oppi de højeste for-
handlinger om kvinnens stilling, om kvinnens ære og ansvar?
Milla vilde ikke mere tale med de andre; på skolen holdt hun
sig for sig selv, og søkte nogen henne hjæmme, var det låst. Alle
hadde de en følelse som foran storm.
Men at Milla trak sig tilbake fra dem, som om de var de
skyldige, og ikke hun, det tålte ikke Nora; så en dag drog de
alle tre Milla avsides, og krævde opgjør. Milla vilde fornærmet
bort ifra det; men det nyttet ikke. Og da lot Milla høre, at de
forledet henne til det som ikke var rigtigt. Og det vilde hun ikke
mere være med på.
Hun fik ikke annet svar æn Noras store øjne; men dem rød-
met hun for. „Naturligvis hadde også hun sin del i det som var
skedd; det vilde hun ikke fragå; men hun ønsket ikke oftere at
skamme sig over sig selv; det hadde hun gjort i disse dager.“
— Så spurte de andre om hun tænkte de hadde skammet sig
mindre.
Milla betrodde dem nu litt fornemt, at i sin første forskræk-
kelse efter Karl Vangens tale hadde hun spurt sin far om hun
måtte få være med på hans baderejse til Sydtyskland. Han hadde
svaret ja med stor glæde; nu kunde hun ikke mere træ tilbake;
de rejste om nogen dager.
Først følte Veninnerne det kjølige i at Milla virkelig hadde tænkt
på at forsvinde uten varsku. Men Milla følte det nok også selv;
for hun slog fra det øjeblik om, og prøvde at få intrykket til at
forsvinde. Det var hun som nu i alle stykker var den ælskvær-
digste. Da så tegnelærerinnen trådte op i en meget smuk kåpe
og do. hat, uten at det var muligt at komme efter hvem „den
gode veninne“ var som hun hadde fåt disse ting av, var det straks
klart for de tre at de kom fra Milla. Milla nægtet det nok; men
det var bare ænnu smukkere av henne. Så fløt den korte for-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>