- Project Runeberg -  Samlede værker / Tredje bind /
291

(1910-1911) Author: Bjørnstjerne Bjørnson
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - På guds veje - I ungdomen - II. Næste par ut!

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

PÅ GUDS VEJE 291

skræmte blandedes noget bristefærdig ulykkeligt. Uartigheden var
naturligvis født av, at han på forhånd tænkte forkastende om en
der nedlot sig til at ægte alt det bedærvede kjøtt. Men hennes
bleke hjælpeløshed vakte så umiddelbart hans medfølelse, at han
rigtig skyndte sig: Jeg vet jo De ejer et sprog der faller lettere
for Dem æn for de fleste —“; og naturlig gled han over i
hennes musik, fik henne til at sætte sig, fortalte at han hadde
hørt henne spille, og nævnte Rendalens kompetente dom; han
drejde samtalen over på de verdensberømte virtuoser han selv
hadde hørt, og forstod at få henne med; for av dem hadde hun
hørt en hel del. Hun fik efterhånden så megen tiltro at hun
ændog våget sig til at spørge efter Rendalen; hun hadde ikke set
ham, siden han flyttet. Jo, han levde bare godt, og nu skildret
han Rendalens besynderligheder, så hun måtte le. Hun så ikke
„dum“ ut, når hun lo, langtfra! Da kom et øjeblik også „det
mangestrålende“ i øjnene. „Hvorfor flyttet Rendalen?“ spurte
hun, det var også litt syngende Nordlandsk, men mindre æn hos
søsteren. Røsten hørtes midt i surren temmelig svak, men tillike
så søt. Han svarte med at spørge henne. Nej, hun visste intet;
og nu så hun på ham; jo, det var øjne! „Om det var det med
værelset?“ — „Med værelset?“ svarte han. — „Ja, at han fik vite
at tanten gjærne vilde ha det — min manns tante,“ rettet hun det
til, og var atter unselig.— Hadde de da sagt ham op? — „Langt-
fra!“ — „Men så kunde han da heller ikke bli støtt!“ — Nej, hun
syntes da også det. Men Rendalen kom ikke engang og sa farvel.
Forlegenheden forlot henne aldrig rigtig; den klædde henne, som
undertiden et slør kan gjøre. „Var de ofte sammen med hans
mor?“ — „Ja,“ sa hun og smilte. — „Hvorfor smiler De?“ — „Ja,
det er kanske ikke rigtigt; men hun var som en mann.“ Da hun
hadde sagt det, skammet hun sig og vilde ta det igjæn; hun
hadde bare ment at hun var så dygtig. Kallem holdt det fast og
skøjet med det; hun måtte atter le, og, som sagt, hun var søt,
når hun lo. „Men De kan jo tale?“ Hun skottet på ham;
gjorde han nar? Så husket han Rendalen hadde sagt til henne
at hun burde ha fri panne, og i kvæll hadde hun fri panne!
Se, se!

Så vakker som hun virkelig var! At han ikke hadde set det
straks! At ikke andre så det, og talte om det! Ansigtet var barn-
ligt, uutviklet, det var sant, og den slanke figur litt svak. Hennes
panne dejlig; brynene hadde en fin bue, men var lyse og ikke
stærke. Øjnene blev det fremdeles vanskeligt at få se; men nu
visste han de var troskyldige i sin gråblå skyhed, og at de var
rike. Bløte og ubestemte var kinn, hake, munn; den siste holdt
hun åpen; kort var den og blev derved så „søt“. Næsen gjorde

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 15:39:06 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/bjornson/3/0291.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free