- Project Runeberg -  Samlede værker / Tredje bind /
415

(1910-1911) Author: Bjørnstjerne Bjørnson
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - På guds veje - I mandomen - XI

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

PÅ GUDS VEJE 415

I og omkring gjæsterummet, der Josefine lå, blev ordene avløst
av tegn.

Natten om muligt ænnu tausere. Bestemor sat der ikke; men
Sissel; i kjøkkenet var ild på, og vakt sat der, om noget skulde
hænde; præsten våket og gik av og til. Men ved tretiden sovnet
både han og vakten. Da bestemor kom op klokken fire, sov også
Sissel; bestemor satte sig på sin plass; ikke en lyd fra nogen
kant før henved 7. Bestemor passte ovnen og medicinen; — drog
lille Edvard pusten lettere, eller skuffet hun sig?

Ved syvtiden åpnedes døren langsomt. Hun væntet sin søn;
men det var Josefine som kom. I halvskinnet så hennes store
åsyn under rusket hår, hennes ville øjne ænnu værre ut, hun
skræmte den gamle, som længe hadde været rædd for hennes for-
stand. Men Josefine stod stille ved døren, hørte Sissels sikkre
åndetak, ikke guttens; turde så ikke gå længre. Dette så beste-
mor og nikket tilskyndende. Et par steg frem, og moren så sin
gut — forfærdelig blek og ikke et livstegn. Men bestemor nikket
igjæn, så hun våget sig længre frem. Gardinerne var ænnu for,
derfor så hun ikke godt; men nu syntes hun han pustet! .Da
knælte hun ned ... han pustet lettere, eller ...? Hun hang så
fast i sin tro på en dødsdom, at hun ikke hørte hvad hun hørte.
I aller største spænning lydde, overvejde hun, holdt imens sin
egen ånde tilbake, og først viss på at han pustet lettere, slap hun
ånden uten at vite det i full fart over guttens åsyn. Dens varme
vift vækket ham, han slog øjnene op og så pa sin mor, men
syntes at samle sig. Jo, det var mor som var kommet tilbake.
Hans øjne blev livligere, klarere æn hun hadde set dem i uker,
de så på henne, til hennes fløt fulle.

Ikke et ord sa han, ikke et lem rørte han av frygt for den
gamle smærte; og henne syntes det som måtte livsånden fly, hvis
han gjorde det, eller hvis hun tok i ham eller mælte. Ja, hun
trodde hun pustet for hårdt, dæmpet det, flyttet ikke hænderne,
vændte ikke hodet. I denne urørlige stillhed kjæntes det som
var der bredd vinger over dem. Stunden lignet den hun hadde
født ham i, da hun hørte det første kluk av hans levende røst.
Her begynte livet annen gang i dets første sky åndetak. Hans
øjne var som lys i sne. Aldrig blev hun mæt av deres friske
glans, de to svævde sammen, det burde aldrig høre op.

Men gutten overlastedes av hennes øjnes magt, og overgav sig
til tryggheden i hennes nærhed, så han lukket sine øjne igjæn,
åpnet dem et par ganger for at prøve ... jo, hun var der, og så
sov han in.

En stund efter stod hun i kontoret. Utenfor var der lys dag;
in måtte den! Hun rullet gardinerne op, dagen fyllte det høje

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 15:39:06 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/bjornson/3/0415.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free