- Project Runeberg -  Samlede værker / Femte bind /
379

(1910-1911) Author: Bjørnstjerne Bjørnson
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - LABOREMUS - Anden handling - Annet møte

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

LABOREMUS 379

havet se tungsindig in i uændeligheden? Ikke sant? For en
længsel? Landet kan det ikke rokke, himlen kan det ikke nå.

Lydia (hvisker). Nej.

Langpred. Men det er jo musikken, kjære! Musikken omkring
livet. Som havet omkring landet. Det som går ut fra det på
eventyr. Fortsættelsen likesom. Det som ikke kan holdes. Ikke
inhæntes. Men heller aldrig få ro.

Lydia (hvisker). Undinen.

Langfred. Undinen, som rækker hænder mot himlen efter
mere! Spejler himlen, men har den ikke. Derfor utover! Utover
fra alt fast og uopnåelige Både omslynger og flygter. Ikke sant?
Både attrår og viger.

LYDIA (har rejst sig i sætet, sutrer, vil dra ham til sig).

Langfred (rejser sig). Altid på grænsen! Mellem kjænt og ukjænt.
Længer æn den selv vet, går musikken. Når alt er sagt,
fortsætter musikken. Men den ænder i det som heller ikke den
kan sige.

Lydia (har også rejst sig) Langfred!

Langfred. Forklarer og sætter gåder. Øjnene fulle av himlen
vænder den tilbake i sig selv og hulker. — Å, der er øjeblik så
forfærdelige at jeg kunde kaste mig bakover fra alt, jeg også.
Som bølgen, skumknust. — For jeg når ikke! Jeg når ikke!

Lydia On tn ham).

Langfred (da han samler sig). Nej, gråt ikke! Dette gjæller mig,
ikke dig!

Lydia. Os begge!

Langfred. Gråt ikke! Jeg vilde bare du skulde skjønne det
er ikke så lite ænda, når jeg kaller dig „undine“.

Lydia. Jeg har denne angst. Ta den fra mig! Ta mig op til
dig! La mig få være med! Gjæm mig hos dig!

Langfred. Jeg slipper dig aldrig.

Lydia (lidenskabelig). Å, Langfred! — Det navn har du fåt for min
skyll. Du skal gi mig den lange fred. (Trykker sig tæt in tn ham.)

Langfred (fortrolig, idet han ser henne in i øjnene). Tror du ikke jeg
for-står —?

Lydia. Fra jeg var seksten år — å før, længe før!.....sat jeg

deroppe på podiet, spillte, spillte ... og tænkte: Bare nu en kom
og tok mig og bar mig bort! Til et overskygget sted! Så ingen
så mig og jeg ingen. Det tænkte jeg, mens jeg sat og spillte.
Men der kom ingen.

Langfred. Lydia! —

Lydia. Der kom nok — men ikke den som kunde bære mig
bort. Ikke du!

Langfred. Undine — som du har kjedet dig? Ikke sant?

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 15:39:59 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/bjornson/5/0379.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free