Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - N:r 5. Maj 1942 - Ronald Fangen: Andet brev om norsk litteraturs historie
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
ANDET BREV OM NORSK
LITTERATU RS HISTORIE
overfor helheten. Men de kunde ikke gi noen
begrundelse for en utmeldelse av helheten eller
rett til at øve vold mot den. Bukdahl citerer
i sin avhandling disse Herders ord som gir en
klassisk klar og gyldig formulering av
romantikkens syn på menneskehetens enhet: «Da den
menneskelige forstand søker enhet i al
mange-artetheten, og forbilledet, den guddommelige
forstand, overalt har skapt enhet mellem
jordens mangfoldige ting, så tør vi også her i
foranderlighetens uhyre rike vende tilbake til
den enkle setning: menneskeligheten på jorden
er bare en og den samme.»
Og her er grundlaget for romantikkens
største aktivum: ærefrygten for mennesket. Og
sammen med den: den rent religiøse dyrkelse
av friheten som forutsetning for al
menneskelig værdighet og vekst, for al «dyd» — et av
tidehvervets hellige ord som siden er
moralistisk kompromitert og ubrukeliggjort.
Er nu alt dette «romantikk»? Dertil er at
si at alle slike klassifiseringsnavn er skrøpelige
hjelpemidler som ikke skaper skarpt markerte
grenser og hvis indhold ingen kan gi en
uttømmende definition. Det har den enkle årsak
at ingen «periode» i åndshistorien er et
frittstående fenomen med et nyskapt, ublandet
selvstendig indhold. Romantikken var også meget
andet, — som imidlertid ikke kom til at spille
noen rolle i norsk litteratur. Og i de ting som
her er nevnt går mange strømninger sammen,
fra antikken, den franske revolution og fra
oplysningstiden. Det er sammensmeltningen,
inderligheten og dette totale livssyns
frugtbar-het som gir tiden sit selvstendighetspreg.
Det norske selskaps reaktion på den
tysk-danske romantikk var mest en reaktion på dens
unoter: svulstigheten, ha-stilen, den
likevegts-løse overfølsomhet. Da den norske litteratur
for alvor flyttet hjem bevarte den nok sin
nøkterne sans for realiteter, sin kjærlighet til
fornuft, likevegt, mål og måte. Men den blev
ikke desto mindre «romantisk», — man har
lov til at si: i den sundeste, mest vitale utgave
man overhodet kan finde.
♦
Den stadige og dypt forstemmende strid
mellem Wergeland og Welhaven har mange
årsaker. På en måte var de vidt
forskjellige: i sin smak, mens de på meget mere
centrale områder — i tro, verdensbillede og
menneskesyn — lignet hverandre. Anerkjende
hverandre kunde de ikke, og publikum bidrog
heller ikke til noen forsoning. Tvertom: det
ser ut til at være et særlig utpreget norsk
fenomen når to betydelige digtere lever samtidig
at holde på den ene med reservationsløs
beundring och bekjempe den anden med like
reservationsløs foragt. Man identifiserer sig formelig
med den ene part, — som ved en
sportskon-kurrense. Det er likefrem komisk at se i
optegnelser fra Wergeland-Welhaven-tiden
hvordan den passionerte tilskuer til striden
inkasserer en seier for sin kandidat som en
personlig triumf. Jeg skrev i mit første brev at
man ikke finder noe fattigmandspreg i norsk
litteratur til trots for landets fattigdom og små
forhold. Det er rigtig, og det gjelder i aller
høieste grad også denne tiden: kjendetegnet
på Wergelands digtning er rikdom, overflod,
på Welhavens adel. Men så finder man til
gjengjeld alle fattigdomssymptomene i
rivaliseringen mellem dem og i publikums holdning
til dem. Den såkaldte «stumpefeide» hvis
forum var Studentersamfundet og som bestod
av små, som oftest versifiserte indlegg fra
hver av partene, er det mest forstemmende og
ørkesløse fenomen i norsk litteraturs historie.
Den pågikk i eviglange tider til studentenes
store fryd til trots for — eller fordi? — den
forringet begge parter og forsimplet hele
milliøet. — Konkurrenseforholdet mellem store
digtere og publikums passionerte delagtighet
i det fortsatte op gjennem tiden. Det var Gun-
359
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
