Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - N:r 9. November 1942 - Ronald Fangen: Siste brev om norsk litteraturs historie
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
RONALD FANGEN
— den ene av Goethe, den ånnen av Grundtvig.
Bjørnson begrunnet det med at de to stod hans
hjerte nærest i hele hans liv.
Det var jo ingen dårlig daglig omgang
mesteren hadde valgt sig, — og det er ikke
underlig at han kunde trives med dem begge,
— men kunde de to herrer trives sammen?
Når ikke den formidlende vert var tilstede
i sitt laboratorium — mon ikke de to har
stirret irritert på hverandre og følt det som
en gåtefull og oprørende skjebnens tilskikkelse
at nettop de skulde møtes og være like høit
elsket i det norske dikterhjem? Men har de
fulgt den urolige og tålmodige arbeider i hans
arbeide ved skrivebordet (Grundtvig så rett
ned på papiret) og i hans vandringer på den
store åpne gulvflaten, i hans nedtrykthet og
forbitrelse, fremfor alt i all hans takknemlighet
og glede — «når stille, i jublende fryd han
kommer» — så har de kanskje sett med to
bestefedres forståelse på hverandre og fått en
frugtbar kontakt i drøftelsen av hans åndelige
avstamning og arvestoffkombinasjonens
underlige lover. De har nok også ofte hatt grunn til
å ta ham i forsvar overfor hverandre.
Olympie-ren har uten tvil vært misfornøid med hans
evige innblanding i alle døgnets stridigheter,
med den uavlatelige strøm av artikkelinnlegg
som gikk ut fra hans skrivebord, mumlet noe
om å vise verdighet og holde avstand og
avreagere slike døgnforeteelser i samtaler,
ærgerlig hvisket sitt Bilde Kiinstler, rede nicht, — og
hver dag stirret på manuskriptpapiret om det
nu ikke skulde bli vers istedetfor artikler. —
Men Grundtvig har forsvart ham: la ham bare
slåss, for han slåss forat «frihet skal være vort
løsen i Nord». Overflødighetshornet Grundtvig
har nok desuten hevdet at en virkelig benådet
åndens arbeider har tid til alt. Og på
70-års-dagen lød det da også i skjøn hyldest til
Bjørnson : «Alt så du dig tid til — å verne og hegne
og nære, — og alt tok du på dig, — din
bredde var skapt til å bære.»
Nå vilde vel ingen hatt Bjørnson annerledes
enn han var, men det kan jo ikke negtes at
man blir mer og mer tilbøielig til å gi
olympie-ren rett. Ikke fordi man vilde ha unnvært det
meste av Bjørnsons direkte kampinnblanning
i alle hans tids store stridsspørsmål, men fordi
han ikke klarte å holde diktning og aktuell
kamp ut fra hverandre; — altfor uformidlet
gik kampen inn i digtningen. Det blev
utvilsomt en rekke mindre gode og enkelte direkte
dårlige verker ut av det.
Dette kan man fastslå, men deri ligger
egentlig ingen forklaring. Det er jo et faktum at
Bjørnsons geni brøt veien for den nye norske
digtning efterat Wergeland var forstummet
og Welhaven i sine eldre år gjentok sig selv
og de andre størrelser på det norske parnass
utelukkende fremtryllet «bleke klange». Han
skapte i sin store ungdom først
«bondefortellingene», som blev betragtet som utslag av
«bonderomantikk» og som Vinje i infame
artikler angrep som gjennemført fo rio renhet.
Nå hadde jo ikke Vinje lett for å klare
Bjørnson, — og hvad han så mente og hevdet så
har det vist sig at Bjørnsons romantiske
bondefortellinger både gir gripende og sanne billeder
av norsk bondeliv, er fyllt av psykologisk
spenning direkte fra digterens eget sinn, — foruten
at de innholder al den vidunderlyrikk som den
dag idag er like duggfrisk. Banebrytende blev
også hans historiske skuespil. Og det blev ham
som skapte det moderne realistiske drama i
Norden med «En fallit». Denne hans
innsats skaffet ham begeistret hyldest fra Georg
Brandes; også Strindberg har kvittert for den.
Som lyriker er han uten sammenligning den
største i sin samtids Norge, ved siden av
Wergeland den største i det hele tatt. I hans
dramatikk er det mesterverker som «Over
ævne», første del, og «Paul Lange og Tora
Parsberg» — foruten en rekke andre skuespil
av fremragende kvalitet. Også blandt hans
senere noveller er der mesterlige ting, — og
688
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
