Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - N:r 9. November 1942 - Ronald Fangen: Siste brev om norsk litteraturs historie
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
SISTE BREV OM NORSK LITTERATURS HISTORIE
i «Det flager i byen og paa havnen» finnes
noen av de ypperste kapitler i norsk
roman-digtning. Men inniblandt alt dette kom det
så mange romaner og skuespil som man nå
nesten ikke orker lese, doserende, jaskete i
formen, med skikkelser som ikke lever noe annet
liv enn det digterens meninger dikterer, — og
det uten at disse verkene er stifinnerens
forvillelse eller «over evne» —: forløftelsen på
altfor store og vanskelige opgaver. Tvertom:
alt er så enkelt som fot i hose, så slappt og
slentrende som sommervandringer på bred
landevei. Nettop når det gjelder en genialt
utrustet digter, som faktisk i de forskjellige faser
av sin utvikling var en nybrottsmann, er denne
ujevnheten, denne berg- og dalbanekurve, så
påfallende at man stadig påny grubler over
dens årsaker.
At Bjørnson «spredte sig» er en forklaring,
men ikke fyldestgjørende. Naturligvis slukte
hans deltagelse i politikken alt for meget av
hans tid og tanker, men det forklarer heller
ikke at det kunde gå så dårlig med digtningen
når han for alvor samlet sig om den. Nærmere
en forklaring kommer man når man ser på
Bjørnsons innsats som politiker. Det blev jo
ivrig diskuttert i hans samtid om han hadde
«talent for» politikk. Han var ytterst besværlig
for mange politikere av fag, og det er rimelig
at de utålmodig avfeiet ham som dilletant og
bråkmaker. Men så lett blev man ikke ferdig
med politikeren Bjørnson. Han hadde
overlegen sunn sans og ofte et visjonært
skarp-blikk, han hadde fremforalt sin brennende
rettferdighetsfølelse og sin usvikelige
sannhets-kjærlighet: overgrep og svik og fusk tålte han
ikke; da blev det opstyr på Aulestad eller hvor
han nu med sit falkeblikk befannt sig ute i
verden og han opløftet sin røst så det blev
hørt; — «selv verden stod ofte med lyttende
blikk — når lurtonen gik». Men Bjørnson var
typisk reaksyonspolitiker. Det var et langt tog
av skiftende «saker» som satte ham i aktivitet.
Han var ikke skapende politiker. Han hadde
syner, men ikke et helhetssyn; han visste og
viste vei i bestemte situasjoner, men han hadde
ikke et stort mål som alle veiene skulde føre
frem til eller i hvert fall frem imot.
Man kan vise dette tilbake som urettferdig
og si at det var nettop store mål Bjørnson
hadde både som digter og politiker: han
arbeidet for og trodde på det han i 1886 kallte
«hjertets politikk». Det lød ordrett i hans store
tale på Tivoli: «Jeg tror om politikken i det
hele — det siger jeg — at den gaar ud paa at
vække og samle Hjertene her i Norge. Men jeg
tror det samme om hele den store Politik her
i Verden nu, at det er egentlig den Revolution
som forberedes, at det er Hjertets Politik, som
begynder at indtage det hele.» Det er vakkert,
-—- og jeg kunde fylde mangfoldige sider med
lignende citater som viser hvor stort Bjørnson
håpet og trodde for sit eget folks, Nordens og
hele menneskehetens fremtid. Men det
skjebnesvangre var at denne hans tro — så utroelig
det lyder — gjorde ham blind: den svekket
hans virkelighetssans både som digter og
politiker. Det er utvilsomt rigtig når professor
Bull i sit store Bjørnsonkapitel i
litteraturhistoriens 4. binn sier at «den religiøse krise er
i visse måter den vigtigste begivenhet i
Bjørnsons liv». Det er ugjørlig å gå inn på denne
krises art og forløp i dette brev; — vil
redaktøren gi mig plass skal jeg kanske skrive en
artikkel om den senere. Her må jeg bare nevne
at den kristne tro, som Bjørnson ut fra sine
forutsetninger og på grunn av mange
omstendigheter måtte opgi, blev avløst av ny tro:
på fremskrittet, utviklingen, «det gode», «det
evige forår i livet». Bull citerer denne uttalelse
fra 1879: «Mit Sind ligger for at tro, og jeg
tror fremdeles. Jeg tror paa at Gud er i al god
fremgang, og jeg tror derfor paa Fremgang,
evig Fremgang.» Og noen år efterpå erklærte
han at han hadde ikke tapt troen, — «bare
en av dens formler». Menneskekj ærlighetens
3 BLM 1942 IX
689
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
